Reisebrev fra El Paso
Det er nå snart en uke siden vi dro avgårde fra Gardermoen og det er på tide med et lite reisebrev. Klokka er her knapt 5 om natten. Jeg har ikke helt kommet meg inn i riktig døgnrytme, men jeg sover en halvtime lenger hver natt.
Svigermor kjørte oss til Gardermoen. Da vi skiltes ad ga jeg svigermor jakka mi og dro av gårde til varmere strøk i kort bukse og t-skjorte. Det var jo ingen vits i å ta med seg vintertøy til et sted hvor temperaturen ligger på rundt 30 grader.
Flyet fra Gardermoen til London gikk helt som det skulle. På Heathrow gikk alt glatt som silke, så vi fikk tid til å sitte i en “food court” og få i oss en bagel og en kopp kaffe. Flyet videre til Chicago var også i rute. Trodde vi. En lang stund trodde vi det. Flyet taxet ut og stilte seg i kø. Vi havnet først i køen og skulle ta av i rute. Etter å ha sittet 45 minutter først i køen og bevitnet mange fly snike seg foran oss så kommer kapteinens stemme klart og tydelig i høyttalerne: “We have a light indicating that the luggage compartment is not in center of gravity and will return to the gate to fix this problem”. Tre timer etter rutemessig avgang lettet flyet og kursen var satt mot Chicago. Litt frustrerende var det å tenke på at vi bare hadde halvannen time å bytte fly på i Chicago. Hvis flyet fra London hadde vært i rute, altså.
Heldigvis hadde AA rutiner på dette. Da vi landet hentet vi bagasjen vår, smilte oss gjennom passkontroll, fingeravtrykk og fotografering, gikk på grønn sone gjennom tollen og fant til slutt skranken til American Airlines. Her fikk vi utdelt kuponger for overnatting på The Crown Plaza O’hare og matkuponger på 15 dollar for hver av oss.
Husker dere det jeg nevnte om korte bukser og t-skjorte? I Chicago var det rundt 0 grader og det var laaaang ventetid på at minibussen fra Crown Plaza skulle komme og hente oss. Det var KALDT. Ikke fant vi ut hvordan vi fikk skrudd på varmen på rommet heller. Men som ektepar med barnefri på forsinket bryllupsreise finner man alltids på måter å varme seg på uten å gå videre inn på detaljer om akkurat det. Vi brukte kupongene på roomservice og la oss umiddelbart til å sove. Flyet videre gikk (dessverre) så tidlig på morgenen at vi ikke hadde muligheter for å få sett noe av Chicago.
Flyturen til El Paso gikk etter tidsplanen, men i El Paso og området rundt var det sandstorm. Det ble en veldig “bumpy ride” under innflygingen og rundt oss ble de små papirposene flittig brukt. Jeg har heldigvis en frisk balansenerve og syntes humpingen bare var gøy.
Onsdagen og torsdagen ble stort sett tilbragt innendørs enten i min svogers hus eller på kjøpesentre. Utendørs-aktiviteter var forbundet med sandblåsing av hud, hår, briller og øyeepler. På fredagen hadde vinden avtatt og vi tok en tur til fjells. Fjell i ørken-strøk er noe helt annet enn fjell i Norge. De er nøyaktig sånn man ser dem i gamle western-filmer. Masse rullegress, rød-oransje steiner, fjellknauser i rare former og tørt. Knusk tørt.
Lørdagen var stille og rolig. Min svoger er pastor i Syvendedags adventistens menighet. De har helligdag/hviledag/sabbat på lørdag og dette syntes vi vi måtte respektere. Vi var på gudstjeneste og tilbragte dagen ellers i ro og fred sammen med familien. Sabbaten varer fra mørkets frembrudd på fredag til mørkets frembrudd på lørdag. Så når sabbaten hadde gått ut dro Margrethe og jeg på Olive Garden og hadde en romantisk middag. Dette er visst det fineste og dyreste stedet man kan gå ut og spise på. Både kvaliteten på maten, servicen og lokalitetene tilsa at dette var korrekt. Regningen kom på 62 dollar, altså rundt regnet 315 kroner. Dette hadde knapt nok holdt til en tur på McDonalds hjemme i Norge. Det er faktisk så billig å gå ut og spise her at det ikke er noe penger å spare på å lage middagen hjemme.
På en middels restaurant spiser Margrethe og jeg oss stappmette for 20 dollar, altså en femtilapp pr. person. 2 store pizzaer fra Pizza hut koster 18 dollar. Dette er nok mat til oss 7 som bor i dette huset akkurat nå. Det er rett og slett sløsing av tid og energi å lage maten hjemme.
I går, søndag, gikk turen til den første severdigheten. Vi tok med oss ungene til våre verter og dro til white Sands i New Mexico. Dette er en nasjonalpark som ligger midt i en US Army missile range. white sands var virkelig en perle. Store områder med kritthvit ørken. Store dyner med sand. Det mest fascinerende med dette er at sanden, fordi den er hvit, ikke er varm. Stikker man føttene 5 cm ned i sanden så er faktisk sanden nesten kjøleskapskald. Vi tok med oss noen pund av denne sanden og håper vi klarer å få den med oss hjem. For oss nordmenn var det en ekstra sær opplevelse. Veiene så ut som speilglatte norske vinterveier og sanden lignet rett og slett på store hauger av puddersnø. Vi leide akebrett og klatret opp på sanddynene og akte ned. Det var ikke akkurat snø-fart på akingen, men det var morsomt. Turen opp på toppen av sanddynen vi valgte var dog så tung at jeg nøyde meg med en aketur. Dere kan jo innbilde dere hvor tungt det er å gå på på en god, myk sandstrand. Lag så en 45 graders stigning på denne stranden, så får dere et inntrykk av hvor bratt det er. Denne klatringen foregikk også i solsteken i 40 graders skygge-varme.
Dette var turen vår så langt. I dag legger Margrethe og jeg ut på en road-trip på 3-4 dager. Vi skal til Roswell og se etter aliens, vi skal oppsøke Billy the kids grav i Fort Sumner og vi skal se de fantastiske Carlsbad Caverns, et gedigent kompleks av naturlige huler. vi har blitt rådet til å være der om kvelden “when the bats come out”. Det skal visstnok være et fantastisk syn. Jeg gleder meg. 