Roffes blogg

Det er nå en uke siden jeg sluttet med piller og begynte med insulin. Jeg angrer ikke et sekund på den beslutningen.

Jeg gikk til bussen på morgenkvisten i dag og la merke til at jeg ikke skar grimaser fordi jeg hadde vondt i de store musklene i beina. De var smertefrie. Den energiløse skjelvingen var også borte. Følelsen jeg har hatt i kroppen de fem årene jeg har spist piller er forsvunnet som dugg for solen. Jeg har faktisk begynt å få energi. Jeg har hele tiden trodd det skal være slik, men ved et par anledninger det siste året har en mistanke til pillene våknet og nå er altså mistanken bombesikkert bekreftet.

Frem til nå har bare det å reise seg opp fra sofaen vært forbundet med smerte, utmattelse og frustrasjon. Så jeg har gjort nettopp det så lite som mulig. Jeg har også gjort forsøk på å trene, men jo mer jeg har trent, jo sjukere har jeg blitt. Så trening har jeg ikke sett noen hensikt med. Merkelig nok så har jeg hele tiden orket å dra på jobb. Tror kanskje det har hatt med trivsel å gjøre. Hadde jeg ikke hatt det så bra på jobben så hadde jeg nok vært langtidssykemeldt for lenge siden.

Nå derimot, med insulin i stedet, så er kroppen mye friskere. Jeg spretter opp av sofaen når jeg trenger det, har energi til å gjøre ting og har begynt å nyte livet igjen. Nå er jeg bare spent på hvordan kroppen vil takle å begynne å trene igjen. Jeg tror nesten jeg skal teste ut det i dag.

Jeg har Diabetes type 2 og har lenge gått på piller for å regulere blodsukkeret. Pillene jeg har brukt heter Amaryl og Metformin. Jeg har blitt sjuk av metforminen. Lenge gikk jeg og trodde jeg var blytung i kroppen og kronisk sliten fordi jeg er smellfeit. Jeg må tross alt dra med meg vekt tilsvarende 2 gjennomsnittlig store menn.

En gang i fjor vår gikk jeg tom for medisinen Metformin og fikk ikke kommet meg på apoteket for å hente nye før etter 4-5 dager. De 4-5 dagene følte jeg meg kjempekvikk men blodsukkeret var jo altfor høyt. Jeg begynte å knaske Metformin igjen og plutselig var blyloddene på plass rundt anklene og utmattetheten spredde seg atter i kroppen. Den gangen tok jeg ikke helt koblinga. For et par måneder siden måtte jeg øke dosen og ble enda tyngre og utmattelsen ble nesten ikke til å leve med. Jeg gikk atter en gang tom for medisiner og opplevde den samme oppturen. Jeg følte meg kjempekvikk i kroppen og skjønte brått at det var metforminen som gjorde det. Så når jeg var hos legen nå på onsdag så spurte jeg om han hadde noen andre medisiner jeg kunne bruke, men det eneste alternativet var å begynne på insulin.

Så nå har jeg blitt nålepute. Jeg setter sprøyter på meg selv 6-7 ganger om dagen. Dette er jo kjedelig og tilvenningen til min nye tilværelse er vanskelig. Men når jeg kjenner at Metformin-følelsen er borte fra kroppen så tror jeg det er verdt det. Når jeg finner ut hvor mye insulin jeg må ta, så tror jeg at jeg kommer til å få det mye bedre. Kanskje jeg til og med får nok energi til å begynne å trene.

Jeg har googlet litt for å finne ut hvorfor metforminen gjør meg dårlig. Det er to alternativer: Det er melkesyre-acidose som er syre-forgiftning i blodet. Dette kommer som regel av nedsatt nyrefunksjon. Melkesyre-acidose kan være dødelig. Symptomene stemmer, men jeg har ikke hatt det så kraftig, så jeg tror ikke det er problemet. Ikke har jeg noen andre indikasjoner på nedsatt nyrefunksjon heller.

Det som er mer sannsynlig er at Metforminen gjør at jeg ikke tar opp nok B12-Vitaminer. Symptomene på B12-mangel stemmer helt perfekt med de jeg har hatt og jeg tror det er der det ligger.

Jeg håper som sagt at jeg får en bedre livskvalitet nå med bivirkningsfrie medisiner. Selv om de er mye mer kompliserte å bruke så er jeg sikker på at dette er mer riktig for meg. Det gjør også at jeg blir nødt for å ha mer kontroll på det jeg spiser.

Jeg har nylig lest en av de beste bøkene jeg noensinne har lest. Jeg begynte å lese den fordi min kone elsket den og ville se filmen som hadde premiere fredag 13. mars. Jeg syntes det var på sin plass å lese boka før jeg så filmen. Fredag 13. er fast datenight for min kone og meg, så da passet det jo bra å se filmen. Akkurat NÅ begynner jeg å skrive om filmen og jeg advarer dere som ennå ikke har sett den: Jeg kommer til å avsløre handlingen både i boka og filmen. Så hvis dere skal lese boka og/eller se filmen, så slutt å lese nå og kom tilbake når dere er ferdig med begge deler og se om dere er enige med meg.

Jeg baserer denne omtalen av filmen på en sammenligning av boka og filmen. Jeg var ferdig med å lese boka 3 dager før jeg så filmen. Dette var kanskje min største tabbe. Alle jeg har snakket med og googlet frem elsket filmen. De som har lest boka OG elsker filmen kan ikke huske detaljene fra boka spesielt godt. Eventuelt så klarte de noe jeg ikke klarte: å se boka og filmen som to separate historier. Jeg skal ta for meg irritasjonsmomentene i “kronologisk” rekkefølge:

1. Henrik Vangers tilbud til bok-Blomkvist gikk over ett år. I filmen fikk han tilbud om et halvt års oppdrag. Det offisielle oppdraget var også at han skulle skrive Vanger-familiens krønike. Den skjulte historien var at han skulle etterforske Harriet Vangers forsvinning. I filmen hadde cover-storyen blitt helt og holdent ignorert og det offisielle oppdraget var at han skulle etterforske Harriets forsvinning.
2. All etterforskning av Harriet Vangers forsvinning føltes som om det var unnagjort på 10 minutter av filmen. Det store gjennombruddet ble avslørt som en liten bagatell. Frustrasjonen som bok-Blomkvist følte frem til han fant ut at Harriet hadde fått øye på noe på Barnas dag var helt borte. Film-Blomkvist fant materialet, bladde gjennom det og etter få minutter kom undringen “Hva tittar du på?”. I boka var denne oppdagelsen sensasjonell. I filmen var den bagatellisert kraftig.
3. Bok-Blomkvist gikk i fengsel i mars og brukte tiden på å sette seg ytterligere inni Harriet-mysteriet. Film-blomkvist gikk i fengsel ETTER at hele bokas plott var ferdig. I filmen tok han rotta på Wennerstrøm ved å jobbe i fengselet. I boka foregikk dette på hytta hans med en nysgjerrig Lisbeth Salander betraktende fra sengekanten.
4. Bok-Blomkvist leide inn Lisbeth for å undersøke de såkalte telefonnummerne. I filmen hentet Lisbeth dette fra Blomkvists hackede pc og begynte undersøkelsene FØR hun noensinne hadde møtt Blomkvist.
5. Anita Vanger. I boka levde hun i beste velgående i London. Hun hadde bare ikke vært i Sverige på 30 år. Da Henrik Vanger ble syk kom faktisk også Anita til Hedebyön. Det var slik Blomkvist oppdaget at Anita og Cecilia Vanger var kliss like og at det var Anita Vanger som stod i vinduet. Dette var også et vesentlig moment for gjennombruddet i letingen etter Harriet Vanger. I filmen hadde derimot Anita Vanger dødd av brystkreft i en alder av 37 år. Feil, feil, feil. Anita Vanger var, slik jeg ser det, en vesentlig del av historien og da blir det bare helt feil å bare fjerne henne fra handlingen.
6. Dette punktet handler også om Anita Vanger. I filmen ble det avslørt at hun hadde flyktet til Australia på et ufattelig bagetellmessig vis. Plague fant ut at det var to Anita Vanger i London. En død og en som flyttet til Australia. FEIL, FEIL, FEIL. I boka så levde Anita Vanger i beste velgående i London. Plage og Wasp m. fl. trommet sammen en frame-up hvor de dro til London og la ut et åte for Anita Vanger. Deretter avlyttet de en telefonsamtale som avslørte at Harriet Vanger levde og bodde i Australia. Dette er en MYE kulere måte å knekke historien på enn hva som var i filmen.
7. Mikael Blomkvist er en kvinnebedårer. I boka har han seg med både Erika Berger og Cecilia Vanger. Han blir på et vis trofast når han begynner å knulle Lisbeth og tar avstand fra sex med Erika og Cecilia. I filmen er de seksuelle forholdene til både Erika og Cecilia helt fjernet. Det kommer på en måte frem at begge to er betatt av ham, men det er også alt. Det hadde kostet så lite å flette inn det spesielle forholdet mellom Mikael og Erika, samt at han bonet Cecilia der ute på Hedebyön. Disse forholden er essensielle for å få den korrekte oppfattelsen av personligheten til Blomkvist.

Edit 20.03.09: Jeg glemte en feil til som irriterer meg, nemlig Martin Vangers død. I boka begikk han rett og slett selvmord. Han la seg forsettlig over i feil kjørefelt og frontkolliderte med en trailer. Lisbeth klarte så vidt å unngå traileren med motorsykkelen sin, snudde og kjørte tilbake til Blomkvist. I filmen var kollisjonen skissert som en ulykke og Lisbeth gikk ned til bilen og observerte at Vanger døde. Forsåvidt kult det også, men det endrer på det faktumet at Martin Vanger med vilje tok livet av seg.

Alt i alt så var det så mange feil i filmen i forhold til boka at jeg ikke klarte å nyte filmen. Det aller mest frustrerende var hvordan de hadde rotet til tidslinjen i filmen. Det virket som om de hadde lagt alle de vesentlige hendelsene i en hatt og brukt loddtrekning for å sette sammen rekkefølgen på dem. Det å lese boka så tett innpå beskuelsen av filmen var nok ingen god ting. Jeg gikk til filmen med boka så friskt i minne at det var umulig å se filmen som et selvstendig verk. Jeg MÅTTE bare sammenligne den med boka.

Men misforstå meg rett. Filmen var veldig bra laget og karakterene var nesten helt i tråd med boka. Persongalleriet var med andre ord bortimot perfekt med et par små unntak. Filmen isolert sett er også veldig bra hvis man klarer å legge boka til side. Vel vitende om det jeg vet nå, så har jeg planer om å ta med fruen på kino en gang til denne helgen og se filmen igjen og nå skal jeg “glemme” boka helt og holdent. Jeg skal forsøke å nyte filmen uten å sammenligne den med noe som helst. Kanskje jeg kan begynne å forstå de utelukkende positive omtalene jeg har sett av filmen. For jeg kan overhodet ikke forstå at de som har skrevet omtalene i avisene og på nettet kan ha lest boka. Greit nok at det er en god film, men har man lest boka så synes jeg det blir helt feil å skrive en omtale uten å nevne at filmen har masse feil i forhold til originalhistorien.

Det er ille når man bare VET at dagen man har foran seg kommer til å være en eneste stor frustrasjon. Jeg var hjemme fra jobb på fredag fordi jeg var syk. Trodde det bare var forkjølelse, så jeg utsatte en jobb fra fredag til mandag. I helgen har formen bare blitt verre. Tror jeg har fått influensa. Men den nevnte jobben tåler ikke mer utsettelse så jeg er på vei til Oslo nå.

Men dette er ikke så ille, jeg var forberedt på en dag med paracet, nesespray og hostekuler. Men etter et par timers søvn våkner jeg ved midnatt av et svare leven i etasjen over. Det varer både en og to timer, så jeg kler på meg og går ut i gangen. Der møter jeg en mann bærende på en stol. Jeg spør hva som foregår og han svarer som den naturligste ting at de holder på å flytte. De skal være uten innen “i morgen” mandag.

Jeg ba dem om å slutte og finne en ordning med eieren om at de kunne flytte på dagtid.

Men nattesøvnen var jo allerede ødelagt, så i tillegg til influensaen må jeg kjempe mot søvnen hele dagen.

Takkskarrerefaenmegha.