Kontrastenes road trip, del 1
Vår road trip er nå på sin andre overnatting. Det første halvannet døgnet har vært kjedelig, strabasiøst, spennende, interressant og ufattelig skummelt.
Vi la ut fra El Paso ca kl. 9 om morgenen mandag. Mål nr. 1 var Roswell og Alien-museet der. Det var en ufattelig lang og kjedelig kjøretur for noe helt ubeskrivelig kjedelig. Museet var en gedigen skuffelse og anbefales overhodet ikke å kaste bort tid på. Det var en stor sal med noen avis-utklipp og skildringer av hendelser vi alle vet masse om fra før. Det var Roswell, liksom. Også var det noen gift shops rundt omkring. Mer klarte ikke vi å finne.
Vi satte så kursen for Carlsbad for å titte på at flaggermusene skulle fly ut av hulene. Dette skjer i skumringen og skal visst være et fantastisk syn. Planen var å se flaggermusene på kvelden og dra opp igjen om morgenen for å vandre i hulene. Vi fant amfi-teateret foran den naturlige hule-inngangen hvor flaggermusene flyr ut (hvis de gidder) på kvelden. Kl. 1900 kom en park ranger, Barry Oust, og pratet/underviste om flaggermus. Flaggermusene pleier å fly ca. 1945 på denne tiden av året. Han hadde med seg en “lightning detector” i tilfelle tordenvær. Og her kommer spenningen inn. Fra parkeringsplassen til det nevnte amfiteateret var det ca. 10 minutters gange. Hvis lynet var nærmere enn 3 miles ville vi bli beordret til å gå tilbake til bilene så fort som mulig. Vi satt tross alt på toppen av det høyeste fjellet i området.
Kl. 1945 hørte vi det første tordenbraket. “Don’t worry, folks, that was 8-20 miles away”, sa han mens han tittet på detektoren sin. Han fortsatte å prate og vi hørte et nytt brak. “ahh, that one didn’t even register” sa han og fortsatte forelesningen sin. Plutselig blinket det kraftig og vi hørte et kraftig brak få tiendedels sekunder etterpå. Ranger Barry ble lettere vill i blikket og sveivet armen over hodet: “OK, folks, go to your cars as soon as possible, I am canceling this session”.
Vi gikk fort/småløp tilbake til bilene og kjørte ned fjellsiden til foten av fjellet. Der stoppet vi og beundret det helt ufattelig kraftige og flotte tordenværet. Etter en stund, uvisst hvor lenge, kjørte vi tilbake til Carlsbad by og sjekket inn på et motell. Her var det kjøleskap og mikro-ovn på rommet, men ingen mat. Så vi kjørte ut til nærmeste wal-mart og handlet inn det vi trengte. Da vi gikk inn på wal-mart var det litt kraftig vind, lummert og regn i lufta. Noe som lignet på en vanlig norsk kveld med lett tordenvær. Vi var vel inne i senteret en halvtimes tid. Wal-mart supercenter er SVÆRT. Man bruker en halvtime for å gå runden for å finne melk og brød.
Da vi gikk ut døren for å gå til leiebilen vår ble vi møtt av 2 søppeldunker som bevegde seg i stor fart over parkeringsplassen. Det hadde blitt full storm mens vi var inne. Over parkeringsplassen føk tomme handlevogner over det hele. Et par personer ble truffet av handlevogner og en mann fikk ødelagt bilen sin av en handlevogn-rampe som hadde blitt blåst løs. Mens han sto og bendte forskjermen sin for å kunne kjøre kom en handlevogn i full fart og meide ham ned. Heldigvis ble han ikke skadet, men han brøt sammen i gråt og sa til oss “Look what happened to my car”. Handlevognen som traff han bommet på vår bil med noen få centimeter.
Vi viste ham vår sympati så fort vi kunne og hastet inn i egen bil og kom oss tilbake til motellet så fort som overhodet mulig. Vel installert hørte vi været tiltok ute. Det tordnet og lynte i ett og vinden hylte. Vi fant The Weather Channel og trengte ikke å vente lenge. Sirenene lød og over skjermen rullet meldinger med følgende innhold: “There has been issued a tornado warning in Carlsbad. Seek cover and stay away from windows. If you have a basement, sit down in the center of the basement until warning has expired. Expect hail the size of golf balls.”
Og der satt vi, da. Vettskremte og livredde nordmenn som trodde 3 lyn og tordenskrall var ekstremvær. Utenfor hørtes det ut som gedigne godstog passerte uten at det var en togskinne i kilometers omkrets. Ikke hadde vi noe bedre sted å søke ly, ikke turde vi å gå ut for å spørre i resepsjonen om hvor vi kunne gjemme oss og telefonen skal man jo ikke bruke i tordenvær. Vi krøp inn i hverandres armer under sengeteppet og bestemte oss for at motellet nok var så solid bygget at det ville holde. Hvis ikke så ville vi dø sammen. Helt alene uten mulighet for å informere våre kjære om det som skjedde. Internett-forbindelsen til hotellet var nemlig nede på grunn av stormen, så ip-telefonen og epost var ikke noen mulighet.
Omsider ble tornado-varslet avblåst og vi sovnet mens vinden fremdeles hylte rundt oss, lynet fremdeles blinket som en overivrig fotograf og tordenskrallene kom så tett at alt hørtes ut som bare ett mange timer langt tordenskrall.
Vi våknet kl. 8 dagen etter. Solen skinte, gradestokken viste 35 grader celsius og det var en lett sommerbris i lufta. Rundt oss så alt ut som det gjorde dagen før. Jeg fryktet å se en rasert by, men alt var altså som normalt.
Vi dro tilbake til Carlsbad Caverns og tok heisen 750 fot ned for å vandre rundt i de helt ufattelig fantastiske hulene. Naturen er bare helt fantastisk. Over mange tusen år har den sakte gravd ut hulene langt inne i fjellet samtidig som den i løpet av få sekunder kan klare å rasere byer og drepe tusener av mennesker utenfor. Stormen og hulene har i hvertfall vist meg hvor maktesløs man er hvis naturen først bestemmer seg for noe. Dette har vært et helt ufattelig intenst døgn.
kl. 1200 i dag kom vi oss av gårde med kursen for Albuquerqe. Vi tok en liten omvei for å få sett graven til Billy the kid i Fort Sumner. Der følte i hvertfall jeg virkelig historiens sus. Det var sært å lese historiene og faktisk se graven til denne sagnomsuste personen.
Akkurat nå sitter jeg på Best Western motel i Santa Rosa, ca. midt mellom Roswell og Albuquerqe og skriver om hendelsene. Ute er det pent og varmt vær og stemningen er adskillig mer avslappet enn for et døgn siden. Det eneste som nok blir det samme som i går kveld er nok at vi også i dag sovner i hverandres armer. 
Vi storkoser oss og det er noe i det at en road trip i USA nesten er obligatorisk. Det å bare ha hverandre, landeveien og all verdens tid gir en ufattelig følelse av frihet. Overnatting er også billig. I går betalte vi 60 dollar, dvs. ca. 300 kroner, for natten. Her på Best Western er standarden noe bedre og frokosten er inkludert, så her betaler vi 70 dollar, dvs, 350 kroner. Ikke akkurat noe man går konk av.
Men nå skal jeg glane på tv-en et par timer sammen med fruen før vi sovner og hviler ut før morgendagens partnerskap med landeveien.