Roffes blogg

I dag klarte jeg å runde 10000 skritt. Endte opp på 10450 skritt hvorav 5138 var aerobe. Jeg har forbrent 732 kalorier og 43,2 gram fett. Nå begynner det å ligne noe.

I morgen skal jeg på diabetes-kontroll hos legen. Jeg kan med stolthet fortelle ham at jeg har vært veldig flink siden sist jeg var der. Jeg har økt mengden med mosjon masse og maten har blitt mer regelmessig og litt sunnere.

Også skal han gi meg noen piller i morgen som øker forbrenningen og reduserer matlysten. Jeg håper inderlig at jeg kan få litt kjemisk hjelp, for det ser ikke ut til at jeg går ned et eneste gram uten å trene hardt mange timer hver dag. Det er demotiverende å se at vekta faktisk øker selv om jeg er flinkere både med mat og mosjon.

Kommer med situasjonsrapport fra kontrollen i morgen kveld.

I dag har jeg tilbakelagt 8474 skritt. 3301 aerobe. Disse skrittene har forbrent 604 kalorier og 34.3 gram fett.

Jeg er sliten for tiden. Føler at nattesøvnen ikke lader batteriene godt nok. Håper jeg snart begynner å merke effekten av at jeg øker den fysiske og spiser sunnere enn tidligere. Hittil har vekta gått oppover og det kjennes ut som om formkurven min peker nedover. Dette kan muligens være på grunn av et par ufattelig hektiske uker nå. Sykdom, dødsfall og begravelser (ja, flertall) er ikke oppmuntrende ting i hverdagen. Sliter også med noen kortsiktige, men dramatiske, økonomiske utfordringer. Det har alltid sugd gnist og livsglede ut av meg. Trøsten er det med “kortsiktig”. I løpet av et halvt år er vi over fjellet av gammel morro og kan starte med forholdsvis gode inntekter og blanke ark. Jeg vet at lyset er et sted langt der borte i tunnelen.

Men nå har jeg gitt mine omgivelser strenge ordre om at de skal holde seg friske og la være å dø i noen uker, så kanskje ting kan normaliseres igjen. Økonomi er egentlig slikt man bare må distansere seg fra følelsesmessig, eller så blir det fryktelig tungt å leve i perioder. Jeg jobber intens med å få til det.
Men nå skal jeg plugge meg selv inn i batteriladeren (også kalt senga) og håpe at batteriene i hvertfall rekker å lades til 70-80% før de røskes ut igjen.

Begynner å nærme meg min første 10K-dag nå. 8809 skritt ble det påmandag. Begynner nå å trives veldig godt med å gå en lang tur med hunden og mp3-spilleren på kveldene. I går så ble det en litt for kort tur fordi jeg måtte rekke butikken før kl. 21 og ikke gadd å bære med meg en pose med varer på en lang ekstratur. Derfor ble det bare en halvtimes tur.

Endte opp på 3735 aerobe skritt. Totalt forbrant jeg 612 kalorier og 35,3 gram fett på disse skrittene.

Var på fotballkamp. Ble dermed ikke mye gåing. Men jeg er fornøyd med at jeg trosset det ufyselige været og gikk en lang tur med bikkja da jeg kom hjem. Jeg endte opp på en total på 7752 skritt, hvorav 2187 var aerobe.

I går, lørdag, hadde jeg en dag med total avslapping alene hjemme. Det var utrolig deilig å ikke gjøre noen ting. Men skrittelleren lå der og lyste mot meg med sin store NULL (jeg bruker ikke skrittelleren hjemme i huset mitt), så når mørket seg innover Rolvsøy så måtte jeg gjøre noe. Jeg tok en rekordlang tur med bikkja og havnet på følgende tall til slutt:

• Antall skritt: 5523
• Aerobe skritt: 4662
• Antall km: 3,86 km
• Forbrent: 359 kcal/23,8g fett

Ikke all verdens, men jeg har ikke de store planene for helgene når det gjelder mosjon. I helgene har jeg planer om å hvile og kose meg. Det er hverdagsaktiviteten som skal få meg til å bli en sunn sjel i et sunt legeme.

I dag ble det tilbakelagt 9103 skritt, hvorav 2044 var aerobe. Skrittene forbrant 657 kalorier og 37,5 gram fett.

Fornøyd med dagen mosjonsmessig.

Jeg har i det siste ufrivillig fått testet ut flere skrittellere. Først kjøpte jeg en skritteller på flyet hjem fra Barcelona. Denne var ganske bra og var en stor motivasjon for å få kommet seg ut på tur. Gikk også av på noen bussholdeplasser for tidlig for å få samlet skritt. Men denne hadde en svakhet. Klypen for å feste den i beltet, bukselinningen, hvasomhelst var rett og slett for slakk og når jeg en dag kom hjem, så var den rett og slett borte. Den hadde falt av.

Jeg merket motivasjonen til å gå de ekstra skrittene forsvant momentant. Jeg falt tilbake til gamle vaner, tok bussen helt frem og turene med bikkja ble enten veldig korte eller outsourcet til min stedatter. Så jeg fant ut at jeg måtte skaffe meg en ny en. Jeg trengte noen nye sko, så da jeg var i sportsforretningen og kjøpte dem, så spurte jeg samtidig om de hadde en ålreit skritteller. Joa, siden skoene jeg kjøpte var såpass dyre, så skulle jeg få med skrittelleren på kjøpet.

Etter en ukes bruk av denne nr. 2 var frustrasjonen stor. Jeg kunne gå en halvtimes tur og den viste 100 skritt. Jeg klarte faktisk å komme meg fra Rolvsøy til kontoret mitt i Oslo City på 70 skritt ved en anledning. Jeg fant ut at dette skyldtes nullstill-knappen. Man trengte bare å se hardt på den, så nullstilte den seg. Det holdt faktisk at jakka hang utenpå den. Så den var ubrukelig og motivasjonen forsvant atter en gang. Buss helt frem, kort/outsourcet hundelufting og total mangel på tiltakslyst.

Men i dag fant jeg endelig testvinneren jeg har lest side opp og ned om på nettet: Omron walking style II. Denne kan faktisk ligge i bukselomma sammen med nøklene mine og telle hvert eneste skritt jeg tar. I tillegg skiller den ut vanlige skritt og “aerobic” skritt. Dvs, hvis man over en periode på 10 minutter tar mer enn 60 skritt i minuttet så regnes de som aerobe skritt og dermed mer effektive skritt i henhold til sunnhet og vekttap. Den måler også hvor langt man går, kalori- og fett-forbrenning. Denne har også en snor med ei klype som lar meg feste telleren i lomma den ligger i. Dermed er sjansen liten for at jeg mister den. Ting som ligger i bukselomma forsvinner meget sjelden. Mer informasjon om denne dingsen kan leses her.

Men så kommer jeg til det som er rart med fysisk aktivitet, da. Jeg har ikke verdens mest aktive jobb, men er likevel sliten og klar for sofaen når jeg kommer hjem fra jobb. Det er et tiltak å få dratt rævva ut av sofaen for å gå en lang tur med bikkja. Latskapen vinner nesten alltid. Det som er så rart er at når man først klarer å trosse (den innbildte?) smerten i føtter og kropp og komme seg ut, så forsvinner smertene, man storkoser seg på tur og er i mye bedre form og humør når man kommer hjem igjen. Det ER faktisk sant at det å bruke energi gir mer energi. Mystisk.

Og det som får meg ut av sofaen på kveldene nå er faktisk skrittelleren. Dingser er gøy.

Jeg har en målsetning om å klare minst 8000 skritt og aller helst mer enn 10000 skritt hver dag. For å forplikte meg selv litt til det, har jeg planer om å legge ut antall skritt i bloggen min hver dag. De skrittellerne jeg har hatt før denne har antydet at jeg med en halvtimes tur med hunden på kvelden og ved å gå av bussen et par holdeplasser for tidlig kommer opp i mellom 7000 og 8000 skritt om dagen. Jeg har med andre ord litt å gå på.

Dagen i dag blir litt irrelevant siden jeg først tok telleren i bruk nå i kveld, men dagens tall skal likevel ut: 2790, hvor av 1690 skritt var aerobe. Det skal nok bli lett å slå det i morgen.

I dag har jeg en liten pustepause. Livet er ufattelig hektisk. Jeg har en spennende jobb som krever mye. I tillegg er vi en familie på 4 som jo har sine aktiviteter. Det blir ikke mye tid til å sette seg ned og blogge. Men nå har vi lånt bort C, kona sover og M er på skrekkfilmvisning hos ei venninne. Dermed er jeg den eneste bevisste personen i huset.

I dag har jeg kost meg med å fylle opp min nye dings og reisekamerat med musikk, video og bilder. Jeg kjøpte den nyeste mediespilleren fra Creative; Creative Zen. Den er helt fantastisk. Den kan vise video, den er en musikkspiller, den er en fotofremviser og den er en radio. Også er den så liten og søt. Den er ikke større enn kredittkort i flate og omtrent like tykk som 4-5 stablede kort og veier beskjedne 65 gram. Her er et bilde av den:

Les mer om spilleren her.

Ellers så har tiden siden Dublin gått omtrent som dette: Jobbe, ferie, Kristiansand, jobbe, jobbe, jobbe, jobbe, Jobbe i Barcelona, fridager i Barcelona, jobbe, bursdagsfeiring for C, vært hos dyrlegen med bikkja[1], jobbet og så endelig dagen i dag, da. Det pusterommet jeg har lengtet etter LENGE kom endelig. For første gang på lenge tror jeg jeg kommer til å komme på jobb noenlunde uthvilt i morgen. Kanskje jeg får kommet meg a jour med diverse ting. Komme meg foran arbeidsoppgavene i stedet for å bli trukket etter dem.

Men nå har jeg vel oppsummert tiden siden Dublin ganske greit, tror jeg. Det har skjedd MASSE, men likevel ikke noe særlig spennende. I hvertfall ikke så spennende at det er verdt å skrive om.

Jeg synes det er ålreit å skrive i bloggen, så jeg bør egentlig gjøre det oftere enn jeg gjør. Men så var det denne tidsklemma, da. Der blir nok blogging skviset ut.