Roffes blogg

Jeg har alltid mange mennesker rundt meg. Det er forventet at jeg skal være utadvendt og sosial, noe jeg heller ikke har trøbbel med.

Reisen til og fra jobb, derimot, der ligger det i ryggmargen min at jeg skal få lov til å være inne i skallet mitt. Jeg blir faktisk gretten når noen prøver å kommunisere med meg. Derfor er jeg nok oppfattet som ganske uhøflig av mine medpendlere.

Er jeg sær når jeg blir sur av at noen prøver å snakke med meg på toget? Jeg får ofte måpende blikk av svarene jeg gir. Ikke at jeg egentlig bryr meg. Jeg orker ikke å være blid og utadvendt hele tiden. Tiden på toget er min alenetid.

Nå føler jeg meg nesten frisk. Den siste måneden har vært fæl. Jeg begynte med å være forkjølet en ukes tid. Men jeg lot fornektelsen vinne og fortsatte å jobbe.

Så kom feberen. Den var over 40 et par dager. Jeg har aldri følt meg så sjuk før. Det ble en tredagers. Feberen slapp og jeg dro tilbake på jobb. Men friskere ble jeg ikke.

Et legebesøk fastslo at jeg hadde fått leieboere. Streptokokker hadde okkupert halsen min. Mandlene var store som appelsiner og svelging var tortur. Men penicillinen skulle likevel svelges sammen med paracet og cosylan. Atter en uke gikk. Påvirket av paracet og surrete av hostesaft fortsatte jeg å slepe meg på jobb uten å bli et gram friskere. Et nytt legebesøk resulterte i skuldertrekk og ingen handling. Jeg ble nok bra etter hvert. Og nå, en uke senere har den innvolls-vrengende hosten gitt seg og kroppen kjennes ut som den bare veier 150 kilo igjen. En ganske så god følelse.