Roffes blogg

Sånn. Da var blogg-samfunnet mitt døpt også. Navnet ble surrehuer.net. Tror jeg skal la registreringen stå åpen til vi har fått 30 brukere og deretter stenge. Mer takler hverken linje, server eller disk.

Dette er nesten litt gøy.

Nå begynner førstesiden å ta form. Nå har vi ei venstrekolonne med lite over de siste bloggene som har blitt skrevet noe i. I tillegg vises et utdrag på 30 ord fra de 10 siste bloggene som er postet på hele siten. Hadde vært litt artig å få en del brukere inn her. Kanskje ikke for mange, for det takler hverken linje eller server, men noen titalls hadde vært kult.

Dere som leser dette kan anse det som en invitasjon til å lage seg en blogg. Adressen til hovedsiden her http://blog.rolfas.net/

Oppdatering: Har funnet nytt navn. Serveren har fått navnet surrehuer.net

Nå funker det fint. Dette var jammen kult. Nå har jeg flyttet over min blogg til den nye bloggserveren. Bare kona våkner nå, så jeg får hennes tillatelse til å flytte over resten også.

Dette blir gøy. Det spørs vel om det er så lurt å la alle som vil registrere seg, men det går jo an å slå av når det blir for mye for den stakkars serveren min.

Hei

Endelig har Wordpress kommet med en versjon hvor man kan administrere blogger fra ett sted. Hittil har jeg vært nødt for å sette opp egne virtuelle webservere for alle bloggene på serveren min, men nå kan alle flyttes inn i ett system. Herlig.

Nå gjenstår bare å finne ut hvordan jeg får flyttet de gamle bloggene inn i dette nye systemet.

Tidsklemma

Jeg skriver lite for tiden. Det har en nær sammenheng med den berømte tidsklemma. Jeg har begynt å merke denne ganske seriøst i det siste. Det går liksom i ett fra jeg står opp kl. 0515 om morgenen til jeg sovner en halvtimes tid før midnatt. Jeg har avlyst en del private avtaler i det siste uten at jeg vel føler det hjelper spesielt mye. Det som dog er bra er at jeg for første gang i mitt liv har en jobb jeg simpelthen elsker. Det er (nesten) reinspikka morro fra start til mål. Det sosiale miljøet er topp, lønna er god og faglig innhold er fantastisk spennende. Det eneste skåret i gleden er reiseveien selv om den har blitt mye enklere og kortere enn den var i min forrige jobb.

I tillegg til jobb har jeg også vært så “dum” at jeg har takket ja til å være foreldrerepresentant for Charlottes avdeling i barnehagen. Det første møtet i gruppa der glemte jeg helt og holdent fordi jeg satt på legevakta med Charlotte. Hun hadde et magevirus som ga henne feber og gjorde henne veldig slapp. Mye slappere og sløvere enn hun pleier å være når hun er sjuk. Men det var i hvertfall ufarlig og hun er frisk igjen nå, men møtet husket jeg først to dager etterpå. Dette møtet var for å starte planlegging av juletre-fest på nyåret. I dette møtet dukket det også opp andre ting som de fant ut at de skulle ta i et eget møte som var her om dagen. Dette møtet ga meg kun et par sjokk over hvor uomtenksomme og “dumme” folk kan være med ungene sine og et par opplysninger barnehagen heller kunne ha sendt i et brev til foreldre-representantene. I tillegg var det selvsagt masse utenomsnakk som overhodet ikke hadde noe på et slikt møte å gjøre. I hvertfall ikke for meg som hadde mer lyst til å være hjemme. 2 fordømte timer tok det møtet. Med absolutt ingenting som resultat.

Og slik går nå dagene. Hektisk, men morsomt på jobben og nesten like hektisk privat. Her for et par uker siden gikk kona like hjerne hen og fikk hjernehinnebetennelse. Ikke den farlige og smittsomme varianten, men den som krever hvile og smertestillende. Dette gjorde at jeg fikk fokus over på andre ting enn det hverdagslige, men det var jo ikke akkurat mindre slitsomt og jeg føler vel egentlig ikke at jeg klarte å gi og gjøre det jeg burde gjøre i den situasjonen. Nå er hun heldigvis på bedringens vei og har vært hjemme i snart ei uke. Men det har jo introdusert et midlertidig moment i tidsklemma: Barnehagelevering. Dette gjorde jeg da før jeg dro på jobb i Oslo. Heldigvis ordnet hentinga seg slik at jeg kunne ta fulle arbeidsdager på jobben. Svigermor og stedatter sørget for hentingen frem til kona var frisk nok til å ordne det selv. Men likevel, de siste to ukene har vært en ufattelig belastning på hele familien og vi hadde vel egentlig trengt en ferie borte fra hverdagen hele gjengen. Men det koster penger vi ikke har og tid vi ikke får. Så vi får sørge for å få kvalitets-avkobling i helgene. Akkurat nå har svigers tatt med seg ungene i kirka og tar de med seg hjem etterpå. Så da får kona og jeg noen velsignede timer til å lade litt på batteriene før vi drar i stedatters bursdag hos svigers for å ta dem med hjem igjen etterpå. Jeg vet ikke om blogging er det jeg burde gjort disse timene, men for meg er det god avkobling å få litt tanker og frustrasjon ned “på papiret”. Så får jeg heller gå inn i en apatisk tilstand og bare sløve når jeg har trykket “Publish”.

Bussjåfør

Bussjåfør-frustrasjonen er en frustrasjon jeg tror jeg alltid kommer til å ha. Det som er gjengangere er at bussjåfører mangler kunnskap de skal ha og at de ofte er stokk dumme eller onde.

Jeg har måndeskort på toget. På dette har jeg betalt et tillegg som heter “overgang i Fredrikstad”, som i praksis gjelder som månedskort på bussen i hele Fredrikstad kommune. Nå har det seg slik at bysona for bussene ikke er det samme som kommunegrensa. Vanlige månedskort gjelder i bysona, mens tilleggkortet mitt gjelder i hele Fredrikstad kommune. Jeg bor ca. 3 km utenfor der bysona slutter, men da likevel i kommunen. Dette har overraskende mange bussjåfører ikke fått med seg, altså det med hvor langt ut tilleggskortet er gyldig. Når man så kommer hjem og hopper fornøyd, men kjempesliten på bussen og tror man skal komme hjem, kommer det en gang i blant et spørsmål fra sjåføren: “Få se litt på det kortet”, fulgt opp av “Det der er jo for toget, ikke bussen” og så da til slutt med “Men du må jo betale fra bysona og hjem”. Jeg har tatt opp dette med busselskapet så ofte at jeg ikke lenger klarer å være høflig med sjåførene og ender opp med å bli sint på og ufin mot dem. Uten unntak virker det som om de forstår, ut fra frustrasjonsnivået mitt, at jeg kanskje har rett og at de bør la meg få bli med likevel. Uten unntak plukker de også opp mobiltelefonen med en gang de har kjørt og spør en eller annen om det er riktig. Jeg har aldri fått noen unnskyldning eller kommentar, men de koster da på seg et lite nikk og et flaut smil i det jeg går av bussen. Så går det ei uke, så er jeg oppe i akkurat samme krangel igjen.

Det andre har jeg aldri klart å få snakket med sjåførene om. Toget mitt ankommer stasjonen, i følge ruta, kl. 1739. Det betyr i praksis alltid 1740 eller 1741. Bussen som skal gå fra togstasjonen ca 4 meter fra der jeg går av toget, har avgang fra stasjonen kl. 1740. Denne bussen går helt hjem til meg og stopper i praksis utenfor døra mi.
Noen bussjåfører er snille og venter på toget. De takker jeg og smiler til. Så har man da drittsekkene: Toget kommer rullende inn på stasjonen. Jeg står klistret til døra og ser bussen stå der. Toget stopper og jeg griper håndtaket for å åpne døra. DA slår bussjåfør-jævelen på blinklyset og svinger ut fra bussholdeplassen. Så i stedet for da å være hjemme kl. 1805, må jeg gå 15 minutter til bussterminalen i byen og vente på en buss som alltid er 10 minutter forsinket og jeg er ikke hjemme før litt over halv syv. Dette skjer 2 av 5 dager pr. uke og er en frustrasjon av dimensjoner. Et godt humør ødelegges på et par sekunder og det er en sur og gretten familiefar som omsider kommer hjem.

Så mitt store spørsmål er da: Er det større andel av onde idioter blant bussjåfører enn i resten av befolkningen?