Fritid er mangelvare
Det er slitsomme dager for tiden. Hektisk jobb-liv, hektisk hjemme-liv. Vi har alle masse ting å gjøre om dagen. Vi har blitt en “normal” familie. En familie som nesten aldri ser hverandre, ikke en gang i helgene. Det er greit å ha nok å henge fingrene i, men nå i det siste har det vært for mye. Jeg har begynt å si nei til ting jeg ikke absolutt må være med på. Jeg savner familien min.
Jeg hadde en av mine deiligste opplevelser på lenge i går kveld. Det hadde vært en lang dag på jobben og jeg var ikke hjemme fra jobb før nærmere halv ni. Vi hadde avtalt at kona skulle hente meg på togstasjonen. Jeg gikk av toget og så etter bilen. Det jeg hadde glemt var at svigers låner vår bil siden de trenger hengerfeste, så kona hadde svigers sin bil. Siden jeg ikke så vår bil, tenkte jeg at de hadde blitt litt forsinket og stilte meg til å vente. Plutselig hører jeg en kjent stemme juble vilt og hemningsløst: “PAPPAAAAAA!”. Så snur jeg meg i retning av lyden og ser Charlotte komme løpende mot meg med et glis som smelter meg hver eneste gang jeg ser det. Det var da jeg innså at det er på tide å bremse. Jeg vil se mer til familien min.
Så i dag har jeg avlyst denne ukens kvelds-avtaler og kommer i fremtiden til å være veldig tilbakeholden med å delta på ting jeg ikke kan gjøre sammen med familien. Jeg har liksom ikke lyst til å være en av disse familiene som aldri ser hverandre annet enn i forbifarten.