Roffes blogg

I dag var det like før jeg feiget ut og droppet sykkelen. Men i det jeg gikk bråbestemte jeg meg for å sykle likevel. Noe som medførte at jeg fikk dårlig tid og måtte sykle fort. Svett, pesende og ekkel syklet jeg inn på buss-stoppet halvannet minutt før bussen skulle gå. Jeg låste sykkelen på rekordtid og gikk til spor E.

20 minutter senere kom bussen. Sjåføren hadde forsovet seg.

Jeg trenger å gå ned i vekt. Det vet alle som ser meg. Men så var det den fordømte badevekta. Den har vært så skummel siden sist jeg gikk på den i mai 2005 at jeg har brukt den som unnskyldning for å ikke prøve å gå ned i vekt. Jeg har hele tiden vært sikker på at jeg har gått så mye opp i vekt at vekta ville sukke tungt og dø på seg.

Så har det seg slik at jeg endelig har fått bestilt time hos legen for å snakke om vekttap og finne en god måte som fungerer sammen med livet ellers. Så i kveld tenkte jeg at jeg skulle gå på vekta. Skal jeg snakke slanking med legen så bør jeg vite hvor mye jeg veier.

Så viser det seg da at det å begynne å jobbe har vært en slankekur i seg selv. Hverdagsaktiviteten har tydeligivis hjulpet på, for vekta viste 3 kilo mindre enn i mai. Jeg var sikker på at jeg hadde gått opp minst 10 kilo siden mai. Dermed var vekta faktisk 13 kilo mindre enn jeg fryktet. Dvs, jeg fryktet det ikke. Jeg hadde ikke tatt det så tungt hvis vektoppgangen hadde vært 10 kilo eller mindre. Sånn siden jeg forventet det, liksom.

I dag har jeg, som blogget om tidligere i dag, syklet til buss-terminalen i Fredrikstad og hjem igjen. Det blir til sammen 16 km. Denne turen har jeg som mål å få gjennomført hver dag jeg reiser til Oslo, dvs 4 dager pr. uke. Etterhvert har jeg planer om å kanskje utvide antallet kilometer. I hvertfall på hjemveien.

Nei, dette var gledelig og helt ufattelig deilig. Nå gleder jeg meg til legebesøk i morgen.

Jeg er i ferd med å gi kroppen min sjokk om dagen. Jeg er i et prosjekt på jobben som holder meg i god aktivitet. I dag har jeg også syklet til buss-stasjonen. En tur på 8 km. Det var utrolig slitsomt, men veldig deilig også. Mitt mål er å sykle på dager med oppholdsvær.

Note to self: ta med ren trøye og et lite handkle.

Mandager er så ufattelig pyton. Trøtt, stressa og småsur. Sovner for sent og våkner for tidlig. Det verste er at alt er litt forsinka, så kaffen må vente til man er på jobb. Skulle ikke forundre meg om kaffemaskinen på jobb er ødelagt også. Jeg får vel bare vente og se.

Når jeg ser det jeg skriver her, så innser jeg at kaffemangel er grunnen til mandags-gruffen. Ståltermos neste?

Tirsdag hadde jeg en maratondag med jobbing. Jobbet til sammen 15,5 timer. Jeg våknet tidlig i går og jobbet en del timer da også. Var ufattelig sliten på kvelden i går. Det kjente nok kone og stedatter på humøret mitt også. Når jeg så sovnet kl. 23 i går kveld og skulle stå opp kl. 0515 i dag var det tyngre enn noensinne å komme seg opp av den deilige senga og vekk fra den deilige kona. Dette bare for å dra til Oslo og jobbe atter noen timer med kalde, kjedelige servere. Det var utenkelig at jeg skulle komme meg gjennom dagen i god form.

Men så var det det med bussen da. Blunden jeg får om morgenen på bussen til oslo her helt uvurderlig. Jeg satte meg ned i det gode, myke setet og sovnet SOM EN STEIN. Dette var veldig deilig, men ulempen med det var at bussen faktisk fortsetter til bærum og fornebu fra bussterminalen i Oslo. Lykketreffet ville det slik at jeg bråvåknet akkurat i det bussen kjørte gjennom bommen inn til bussterminalen. Det var en nesten-ulykke, men jeg kom fra den uthvilt og opplagt som aldri før. Dermed har jeg hatt kontroll på hodet gjennom dagen og fått gjort masse fornuftig uten et gram av stress. Ganske komfortabelt.

Som jeg har skrevet i bloggen min i det siste, så har jeg det ganske så fint om dagen. Jeg stortrives i jobben og det at den har et høyt tempo er faktisk bare deilig. I tidligere jobber har jeg hatt for lite arbeidsoppgaver og dagene har vært usigelig lange. Jeg forstår ikke hvordan jeg klarte å holde ut i 4 år i den forrige jobben min. Det å sitte på jobb og vente 8 timer på å dra hjem gjorde dagene fryktelig mye lenger enn i min nåværende jobb. Til tross for at jeg nå har 4 timer mer jobb-reising hver dag.

Det har tatt nesten ett år før jeg har klart å “gå meg inn” i jobben, men nå begynnerr jeg å føle at jeg mestrer den fullt ut. Jeg gjennomfører også radikale endringer i ting på jobben nå, så heretter blir jobben å gjøre tingene på min egen måte, i stedet for å prøve å finne ut hvordan mine utallige forgjengere har løst diverse utfordringer. Jeg må bare være påpasselig og dokumentere det jeg gjør underveis, sånn i tilfelle jeg ikke skulle forbli i denne jobben resten av livet :).

Skåret i gleden over at det går så bra på jobben er at jeg får mindre tid med familien min. Det skjer altfor ofte at jeg glemmer tiden på jobben og kommer meg altfor sent hjem. Dermed er Charlotte på vei til sengs når jeg kommer hjem og jeg får ikke gjort stort mer enn å susse henne god natt. Dette bekymrer meg ganske kraftig. Oftere og oftere kaller hun meg for “mannen” i stedet for “pappa”. Det er ikke bra.

Det har dog hjulpet godt på i påsken. Har hatt lang ferie og fått enorme mengder kvalitetstid med familien. Dessverre er det ikke mulig å ha slike ferier ofte nok. Men så lenge jeg har en så ufattelig kul jobb så må jeg satse på å få fullt utbytte av helgene. Tidligere har jeg ikke hatt energi og ork til å gjøre noe annet enn å være apatisk på fritiden min, men den siste tiden nå har jeg kjent energi strømme på og apatien forsvinne, så det er håp om at jeg kan klare å fungere i helgene.

Men nå er det på tide å kose seg med en episode av NCIS resten av bussturen. NCIS er for tiden favorittserien min.

Jeg kan ikke huske å ha sett en så morsom film noen gang tidligere. Harald Zwart har klart å skildre Fredrikstad-folk og by på en helt ufattelig genial, morsom og rørende måte.

Konstant gåsehud, krydret med lange, flate latterkramper, tårer og varme om hjertet summerer filmen opp på en kort måte. Gåsehuden har nok sammenheng med en ufattelig bra overflyging av byen jeg har vokst opp i, reist fra og flyttet tilbaken igjen.
Filmen starter med å skildre Fredrikstad som by og med en presentasjon av hovedpersonene som ekstremt effektivt og ufattelig morsomt gjør oss kjent med dem. Deretter tar den oss med på en tur gjennom Nord-Europa til tyske fotball-arenaer under et fotball-vm hvor Norge ironisk nok gjør det ufattelig bra. Underveis blir hovedpersonenes egenskaper understreket og gjør det hele til en flott og fornøyelig opplevelse. Det er ekstremt dyktig gjort å lage en fotball-film om fotball-vm med fotball-gale hovedpersoner og ende opp med å gjøre det totalt uviktig at Norge faktisk kommer til finalen i VM.

Jeg har tidligere vært flau over å si at jeg kommer fra Fredrikstad fordi Raymon er det eneste folk har forbundet med byen. Når jeg har sagt hvor jeg kommer fra har folk alltid kommet med kommentaren “Det er en ting jæ lurær på, og det er to ting”. Denne filmen gjør meg stolt over å være fra denne herlige byen. Jeg håper og tror at Lange flate ballær kan fjerne Raymon fra det norske folks hukommelse og bytte dem ut med Edgar, Øyvind, Karsten, Petter, Kai og Freddy.

Jeg skal se den minst en gang til i løpet av påsken.

Jeg har det veldig bra for tiden. Jeg tror det har en helt klar sammenheng med at jeg har sovet godt om nettene i det siste.
Noe av det beste ved dette er at jeg har begynt å stortrives på jobb. Pendlingen er heller ikke så stor belastning, så ting er ganske bra for tiden. Og i morgen har jeg forhåpentligvis fri. 6 dager med familien skal bli deilig. Prøve å få til litt kjæreste-tid med kona også

For en gangs skyld har helgen virket lang. Vi har bare vært hjemme og pleiet charlotte som har vært litt syk.

Slike lange helger er deilige, men mandagen blir bare kjempepyton når den kommer. Det er så ufattelig tortur å stå opp 0530 på mandag og vite at man har mange timers blodslit foran seg.

Men nok syting. I morgen er det tirsdag og onsdag er det hjemmekontor og mer søvn igjen.