Dagen i dag har vært veldig utmattende rent mentalt sett. Jeg anbefaler ingen å ha 2 jobb-intervju på samme dag. I hvertfall ikke 2 avsluttende jobb-intervju. Jeg er SLITEN i hodet, men klarer ikke å få slappet av. Jeg får vite resultatet av disse i løpet av et par dager nå.
Så gjenstår det å se om jeg får sove i natt, da. Det er vel et lite håp om at jeg svimer av tidlig på natten.
Jeg har fått meg ei lita snikkarbo. Jeg er innimellom overfølsom for lyd og blir helt tussete når det er mange lydkilder rundt meg samtidig. Frem til nå har jeg ikke hatt noe sted å “gjemme” meg, et sted for meg selv. Men her om dagen fikk jeg endelig overtalt kona til å gjøre plass til et skrivebord og pc-en min på kjøkken-boden. Så nå sitter jeg her, da. I snikkarboa mi og koser meg. Det er deilig å ha en plass for seg selv.
Ellers skjer det ting på jobb-fronten. Jeg hadde min siste dag som ansatt hos min forrige arbeidsgiver 31. august. Jeg går for tiden sykemeldt, så jobbsøkinga har gått litt tregt, men jeg har fått napp på et par agn jeg la ut før sommerferien. Jeg skal på et 2. gangs intervju og et første intervju i morgen. Det er ganske så spennende. Begge jobbene virker uhyre spennende, men den første er geografisk nærmere og jeg tror også den kan være noe bedre betalt når det skal settes to streker under nettoen.
Så stort sett er ting ganske ålreit om dagen. Familien er noenlunde frisk. I hvertfall så frisk som en familie med et ferskt barnehagebarn kan være. 
Jeg har blitt fotball-idiot. I hvertfall når det gjelder norsk toppfotball. I morgen skal jeg også på kamp på stadion. I tillegg har jeg kjøpt billetter til semifinalen i cupen. Jeg gir herved blaffen i stereotyping og kommer ut av skapet: Jeg liker (norsk) fotball.
Jeg gleder meg veldig til å dra på stadion. Stemningen og fellesskapet man føler på et stort idrettsarrangement er ganske unik. Jeg er også glad for at jeg kan gi stedatteren min, og etter hvert datteren min også, en mulighet til å oppleve høy stemning og masse følelser.
HEIA FFK!
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme dit hen i forholdet til min kone at jeg måtte sove på sofaen. Nå har det altså skjedd. De siste to nettene har jeg måttet ligge på sofaen i stua.
Det er dog ikke så dramatisk som det kan høres ut. Det har 2 grunner:
Men, som sagt, så har det blitt kjøligere ute, så det er lov å håpe at jeg kan få sove godt i senga. Jeg savner muligheten til å klå litt på kona. 
Endelig kom tordenværet hit også. Nå har det vært altfor varmt lenge og jeg har følt meg snytt når jeg har lest nyheten om det såkalte ekstrem-været over alt. Jeg elsker tordenvær og har vært skikkelig snurt for at det ikke har tordnet her i hele sommer. I dag seilet altså tordenskyene inn over byen og det brakte løs. Det skrallet i veggene og regnet pøste ned.
Ellers er ting litt pyton for tiden. Fremdeles sykemeldt og det ser ikke ut til å bli bedre. Varmen sliter også noe veldig på meg. Jeg er ikke laget for 30 varmegrader. Ikke får jeg sove om natten og om dagen føler jeg fuktigheten og varmen som et fengsel som er umulig å rømme fra. I tillegg har jeg en hoste som røsker ut lungene nesten hele tiden.
Jaja, en dag begynner vel ting å peke oppover igjen.
Overkroppen min har ikke sett sol på 20 år. I dag fant jeg ut at jeg skulle la t-skjorta falle på strandbesøk. Det var en dum idé. En særdeles dum idé. “Solkrem er for de feige og de med lav smerteterskel”, tenkte jeg. Jeg burden enten vært feig eller hatt lav smerteterskel. Ryggen og ansiktet har omtrent samme fargenyanse som en nesten moden tomat.
Kona var så fornuftig at hun smurte seg inn med solkrem. Men hun fikk ingen til å smøre seg på ryggen. Hun fikk dog smurt seg så vidt på sin venstre skulder, noe dere kan se på dette bildet. Hun glemte også å smøre seg mellom puppene. Det kan muligens også bli litt ubehagelig.
Det kan bli en morsom natt hvor vi kommer til å bytte på å smøre hverandre inn med Aloe Vera.
Her er vårt ferskeste familiemedlem. Hun er aldeles nydelig og fabelaktig god og myk. Vi har lenge snakket om at vi har lyst på en katt til og har vel egentlig blitt enige om at vi skulle anskaffe en ved anledning. Så var vi ute og kjørte tur i går da. Skulle ut til dyrehagen vi har omplassert papegøya Beppe til. Så ser vi brått et skilt ved en gård: “Kattunger gis bort”.
“Vi må titte på dem”, utbrøt en av oss. Etter kort tid fant vi ut at en jentepus skulle få lov til å flytte hjem til oss og bildet over er resultatet. Hun heter Dolly og er en vakker liten pus.
I starten var hun ikke spesielt begeistret for hunden, men etter litt fresing, spytting og dasking ser det ut til at det er i ferd med å gå litt bedre. Ørene legges ikke lenger flatt ned til hodet og bikkja får lov til å snuse på henne. Jeg håper de blir gode venner.
Ellers så er jeg gressenkemann noen dager nå. Kona og ungene har blitt med på visitt til barnas oldemor i Kristiansand. Så da får jeg masse tid til å kose med pusen mens de er borte. Hun har flyttet inn på rommet til eldste-jenta for å få fri fra bikkja når hun vil, så det blir nok dårlig med Dolly-kos på oss voksne i nærmeste fremtid.
I dag har jeg levert kvitteringskortet mitt til trygdeetaten. I løpet av noen dager får jeg frikort i posten. JIPPI! Jeg er så syk at jeg får helt gratis helsetjenester. Hipp hipp hurra. Ironi slutt. For andre gang i livet har jeg “tjent opp” frikort i løpet av et kalenderår. Den første gangen fikk jeg det sent i desember. Nå får jeg det før året er halvgått. Det er ganske deprimerende. Det er forsåvidt deilig å slippe å betale hver gang jeg er hos legen. Men jeg ønsker ikke å ha behov for å dra til legen. Pokker. Livsstilsykdommer, alder og stillesittende pendling har gjort sitt.
Jeg har vel nå egentlig bestemt meg for at jeg ikke skal søke jobber i Oslo. Jeg trenger tid til å ta hånd om familie og helse. Det er umulig å få til med slike monster-hverdager jeg har hatt det siste året. Pendlingen har gjort meg syk. Nå skal jeg prøve å bli frisk(ere) ved å slutte med den.
Dette vil medføre at det vil ta lenger tid å få meg jobb, men det får heller stå sin prøve. Jeg vil heller leve godt utenom jobben enn å slite meg helt ut i den.
Nå er det snart 2 uker siden jeg har skrevet noe. Det har skjedd ufattelig mange kjedelige ting siden da. Kan ta det i kronologisk rekkefølge:
Oppsagt
Møtet jeg skrev om sist, det møtet jeg nesten ikke rakk, var et øksemøte, som jeg kaller det. Vi har hatt noen sånne “nå må vi skjerpe oss, eller går det galt”-møter det siste året, men denne gangen var det altså et “nå går det galt”-møte. Kort oppsummert så har dette endt med at 14 av de ansatte har blitt sagt opp, meg inkludert. Så nå er det bare å dra i gang jobb-jakta igjen.
Intervjuer
Det første jeg gjorde var å gjøre et fritekstsøk på “linux” i finn.no sine stillingsannonser. Jeg sendte ut 4 søknader på jobber som så veldig spennende ut. Det gikk heller ikke lang tid før jeg fikk innkalling til intervju på to av dem. Jeg var ved godt mot og tenkte at mitt nå ene års erfaring med linux hadde gjort meg litt mer attraktiv for linux-stillinger. Det ene intervjuet var hos et rekrutteringsbyrå. Det andre hos en linux-bedrift. Intervjuet hos rekrutteringsbyrået gikk vel sånn passe bra. Gjorde nok et par tabber, men tror kanskje jeg får høre fra dem igjen. Det andre intervjuet gikk rett og slett i dass samtidig som det knuste min stødige tro på egne linux-kunnskaper. Det var egentlig en real greie, men jeg fikk utvetydig beskjed om at jeg nok ikke var flink nok for å jobbe hos dem.
I tillegg fikk jeg avslag på en stilling jeg er HELT sikker på at jeg hadde klart veldig bra og med renter.
Så nå gjenstår én av søknadene. Jeg krysser alt jeg har for at jeg i hvertfall kommer på intervju på den. Det er en jobb her i Fredrikstad. Det hadde vært sinnsykt deilig å jobbe her i byen igjen. Det ville gjort så utrolig mange ting enormt mye lettere. Samtidig har wifey et større utvalg av jobber hun kan søke på hvis jeg jobber i hjembyen vår. Pr. i dag er 8 til 16-jobb det eneste alternativet for henne, siden hun må ta barnehage-styret hvis jeg har så lange dager som jeg har når jeg jobber i Oslo.
Sukker-trøbbel
Jeg er ganske dårlig for tiden. Jeg tror jeg har feil dosering på diabetes-pillene mine. Innimellom faller blodsukkeret kjempefort og jeg blir i kjempedårlig form og humør. Greit nok å ha en grunn til å få i seg søtsaker, men det er ganske skummelt å plutselig kjenne verden gå rundt, hjertet banke kjempefort, klamsvette og bli helt irrasjonelt kjempesint. På grunn av styret på jobben har jeg ikke hatt mulighet for å komme meg til legen for å sjekke hva som er galt. Skal banke på døra hans tidlig onsdag morgen.
Noe positivt
Forrige uke dumpet det plutselig ekstra penger inn på kontoen min. Uventede penger. Det viste seg å være feriepenger fra fødselspermisjonen min i fjor. DET var gode penger å få inn det. Som økonomisk bevisste mennesker var det første som falt inn i både kona’s og mitt hode: “SHOPPE”. Vi gjorde så og endte opp med å bruke ca. halvparten av pengene på ting vi egentlig ikke trenger. Men GURI så deilig det var å shoppe litt. Shopping har en helt ufattelig terapeutisk effekt. Jeg kjøpte meg noe jeg har ønsket meg kjempelenge: En Sony Playstation Portable, eller PSP som den forkortes til. En nydelig dings man kan spille, se film og høre musikk på. Grei å ha nå som jeg skal slutte å pendle? ehh…. Kona endte opp med å kjøpe seg en kombinert fargeprinter/skanner. En Epson-printer som skriver ut helt fabelaktig bra foto-kvalitet. Kona har datascrapping og digital-foto som hobby, så det er fint for henne å ha en printer å skrive ut kunstverkene sine på. Laserskriveren yter liksom ikke arbeidet hennes rettferdighet.
Vel.. Det var vel det for nå. Kunne sikkert ha funnet mye mer å syte om, men det er vel bedre å prøve å lete etter positive ting.