Roffes blogg

Nå føler jeg meg nesten frisk. Den siste måneden har vært fæl. Jeg begynte med å være forkjølet en ukes tid. Men jeg lot fornektelsen vinne og fortsatte å jobbe.

Så kom feberen. Den var over 40 et par dager. Jeg har aldri følt meg så sjuk før. Det ble en tredagers. Feberen slapp og jeg dro tilbake på jobb. Men friskere ble jeg ikke.

Et legebesøk fastslo at jeg hadde fått leieboere. Streptokokker hadde okkupert halsen min. Mandlene var store som appelsiner og svelging var tortur. Men penicillinen skulle likevel svelges sammen med paracet og cosylan. Atter en uke gikk. Påvirket av paracet og surrete av hostesaft fortsatte jeg å slepe meg på jobb uten å bli et gram friskere. Et nytt legebesøk resulterte i skuldertrekk og ingen handling. Jeg ble nok bra etter hvert. Og nå, en uke senere har den innvolls-vrengende hosten gitt seg og kroppen kjennes ut som den bare veier 150 kilo igjen. En ganske så god følelse.

Ikke flere miniposter. Opera mini har ikke lenger en begrensning på 400 tegn i tekstfelt, så nå kan jeg skrive nesten så mye jeg til fra mobilen. Så får jeg heller bruke støtte-bandasje på tomlene etter å ha postet :-).

Dagene er hektiske. Jeg har det stort sett bra for tiden. Litt rusk er det alltid når man har barnehage-barn. Jeg skal innrømme at jeg savner å ikke ha vondt i halsen. Jeg kunne også klart meg uten konstant vondt i hodet. Men dette er jo bare bagateller når man har det så gøy ellers.

Jeg er nå sikker på at jeg har funnet min nisje innen IT. Det er helt ufattelig morsomt å jobbe med nettverk. Nå har jeg snart vært hos arrive et halvt år og ikke gruet meg til å gå på jobb en eneste dag. Jeg har også fått fast ansettelse der og bytter fra innleid konsulent til ansatt fra 1. April. Det gleder jeg meg til. Jeg trives liksom ikke med dette å være innleid konsulent. Føler liksom at jeg ikke hører til noe sted sånn ansettelses-messig. Men det endrer seg jo ganske snart. Betingelsene er også en del bedre. Fra 1. April 2006 til 1. April 2007 vil min totale brutto ha økt med nesten 150.000 kroner. Det skal nok etter hvert gjøre et godt innhugg i gjelds-fjellet vårt. Kansje vi til og med får råd til å kjøpe en enebolig etter hvert? Barndomshjemmet mitt er til salgs nå. Det å eie og bo i det er en av mine største drømmer. Men det tar nok dessverre en god stund til jeg får finansiert det, så det får nok vente til neste gang det selges.

Men må skal resten av togturen tilbringes med Jon Blund. Skal prøve å skrive om ikke på altfor lenge igjen.

Så var det 2007. Nytt år og nye muligheter. 2006 har vært et slitsomt og turbulent år på alle mulige måter. Mest på grunn av jobbsituasjonen i den forrige jobben min. Det var en jobb jeg hadde for å få erfaringen. Den var kraftig underbetalt og man gikk på jobb hver dag uten å vite om man hadde en jobb å gå til og en dag var det faktisk ingen jobb å gå til. Hvordan det går med firmaet nå vet jeg ikke. Det å holde kontakt med folk jeg ikke omgås daglig er ikke min sterkeste side.  Hvis noen fra min fortid leser dette, så vit at jeg ikke har brutt noen kontakt med vilje. Jeg lever liksom i nuet og plutselig har det gått uker, måneder og år uten at jeg har hatt/tatt kontakt. Kanskje jeg skal ha som nyttårsforsett å gjenoppta kontakt med folk?

Ellers så har jeg ikke store forventninger til det nye året. Jeg håper jeg fortsetter å stortrives i min nye jobb og at de fortsetter å være fornøyd meg meg. I tillegg har vi som mål å få økonomien vår på fote. Vi har laget budsjett og greier. Klarer vi å holde det budsjettet, så skal vi være kvitt all “dritt-gjeld” i løpet av året. Det hadde vært eksepsjonelt deilig. Jeg er lei av å ha dårlig råd.

Hele familien har slitt med omgangssyke 3-4 dager nå. Vi har vært helt tappet for energi og har ikke fått forberedt oss til julaften i det hele tatt. Denne omgangssyken er også ganske lunefull. Man føler seg frisk noen timer og prøver å spise og drikke litt og plutselig så *BANG*, sitter kvalmen igjen. Jeg har egentlig hatt en ganske kvikk dag i dag, men nå i kveld har kvalmen kommet tilbake for fullt og jeg går ikke mange halvmeterne unna bøtta.

Så man kan trygt si at denne jula ser ut til å gå “rett i dass”.

Vi har barnefri.Kan ikke huske sist vi hadde det. Jeg er et morgenmenneske men da på den måten at jeg liker meg best om morgenen når jeg kan sitte og nyte stillheten og gjøre som jeg vil frem til huset våkner. Denne gleden har de siste to årene vært ganske så fraværende.

Men i dag koser jeg meg, altså. Med en god kopp kaffe, en nyoppgradert pc og et noenlunde uthvilt hode.

Den nyoppgraderte maskinen har blitt en drøm. Det er den maskinen jeg bruker når jeg sitter på Snikkarboa og det er den samme maskinen som fungerer som server for mail, surrehuer.net og diverse andre web-servere. Den har hatt litt snaut med minne, men jeg har nå oppgradert den fra 512 MB til 1 GB. Samtidig flyttet jeg swap til en annen harddisk enn operativsystemet. Gjett om dette har hjulpet. Jeg har gått fra å ha en maskin som føles som om den var 10 år gammel til å få følelsen av å ha en splitter ny maskin. Ting går kjempefort nå.  Lyd har jeg fått ordnet også, så nå kan jeg kose meg med tv-serier, musikk og radio på snikkarboa.

Tror kanskje jeg kan bli litt asosial i helgen. Jeg håper kona tilgir meg. Men i ettermiddag kommer barna hjem, så da blir det vel liten tid til å kose seg på ‘boa.

Tidsklemma

Jeg skriver lite for tiden. Det har en nær sammenheng med den berømte tidsklemma. Jeg har begynt å merke denne ganske seriøst i det siste. Det går liksom i ett fra jeg står opp kl. 0515 om morgenen til jeg sovner en halvtimes tid før midnatt. Jeg har avlyst en del private avtaler i det siste uten at jeg vel føler det hjelper spesielt mye. Det som dog er bra er at jeg for første gang i mitt liv har en jobb jeg simpelthen elsker. Det er (nesten) reinspikka morro fra start til mål. Det sosiale miljøet er topp, lønna er god og faglig innhold er fantastisk spennende. Det eneste skåret i gleden er reiseveien selv om den har blitt mye enklere og kortere enn den var i min forrige jobb.

I tillegg til jobb har jeg også vært så “dum” at jeg har takket ja til å være foreldrerepresentant for Charlottes avdeling i barnehagen. Det første møtet i gruppa der glemte jeg helt og holdent fordi jeg satt på legevakta med Charlotte. Hun hadde et magevirus som ga henne feber og gjorde henne veldig slapp. Mye slappere og sløvere enn hun pleier å være når hun er sjuk. Men det var i hvertfall ufarlig og hun er frisk igjen nå, men møtet husket jeg først to dager etterpå. Dette møtet var for å starte planlegging av juletre-fest på nyåret. I dette møtet dukket det også opp andre ting som de fant ut at de skulle ta i et eget møte som var her om dagen. Dette møtet ga meg kun et par sjokk over hvor uomtenksomme og “dumme” folk kan være med ungene sine og et par opplysninger barnehagen heller kunne ha sendt i et brev til foreldre-representantene. I tillegg var det selvsagt masse utenomsnakk som overhodet ikke hadde noe på et slikt møte å gjøre. I hvertfall ikke for meg som hadde mer lyst til å være hjemme. 2 fordømte timer tok det møtet. Med absolutt ingenting som resultat.

Og slik går nå dagene. Hektisk, men morsomt på jobben og nesten like hektisk privat. Her for et par uker siden gikk kona like hjerne hen og fikk hjernehinnebetennelse. Ikke den farlige og smittsomme varianten, men den som krever hvile og smertestillende. Dette gjorde at jeg fikk fokus over på andre ting enn det hverdagslige, men det var jo ikke akkurat mindre slitsomt og jeg føler vel egentlig ikke at jeg klarte å gi og gjøre det jeg burde gjøre i den situasjonen. Nå er hun heldigvis på bedringens vei og har vært hjemme i snart ei uke. Men det har jo introdusert et midlertidig moment i tidsklemma: Barnehagelevering. Dette gjorde jeg da før jeg dro på jobb i Oslo. Heldigvis ordnet hentinga seg slik at jeg kunne ta fulle arbeidsdager på jobben. Svigermor og stedatter sørget for hentingen frem til kona var frisk nok til å ordne det selv. Men likevel, de siste to ukene har vært en ufattelig belastning på hele familien og vi hadde vel egentlig trengt en ferie borte fra hverdagen hele gjengen. Men det koster penger vi ikke har og tid vi ikke får. Så vi får sørge for å få kvalitets-avkobling i helgene. Akkurat nå har svigers tatt med seg ungene i kirka og tar de med seg hjem etterpå. Så da får kona og jeg noen velsignede timer til å lade litt på batteriene før vi drar i stedatters bursdag hos svigers for å ta dem med hjem igjen etterpå. Jeg vet ikke om blogging er det jeg burde gjort disse timene, men for meg er det god avkobling å få litt tanker og frustrasjon ned “på papiret”. Så får jeg heller gå inn i en apatisk tilstand og bare sløve når jeg har trykket “Publish”.

Bussjåfør

Bussjåfør-frustrasjonen er en frustrasjon jeg tror jeg alltid kommer til å ha. Det som er gjengangere er at bussjåfører mangler kunnskap de skal ha og at de ofte er stokk dumme eller onde.

Jeg har måndeskort på toget. På dette har jeg betalt et tillegg som heter “overgang i Fredrikstad”, som i praksis gjelder som månedskort på bussen i hele Fredrikstad kommune. Nå har det seg slik at bysona for bussene ikke er det samme som kommunegrensa. Vanlige månedskort gjelder i bysona, mens tilleggkortet mitt gjelder i hele Fredrikstad kommune. Jeg bor ca. 3 km utenfor der bysona slutter, men da likevel i kommunen. Dette har overraskende mange bussjåfører ikke fått med seg, altså det med hvor langt ut tilleggskortet er gyldig. Når man så kommer hjem og hopper fornøyd, men kjempesliten på bussen og tror man skal komme hjem, kommer det en gang i blant et spørsmål fra sjåføren: “Få se litt på det kortet”, fulgt opp av “Det der er jo for toget, ikke bussen” og så da til slutt med “Men du må jo betale fra bysona og hjem”. Jeg har tatt opp dette med busselskapet så ofte at jeg ikke lenger klarer å være høflig med sjåførene og ender opp med å bli sint på og ufin mot dem. Uten unntak virker det som om de forstår, ut fra frustrasjonsnivået mitt, at jeg kanskje har rett og at de bør la meg få bli med likevel. Uten unntak plukker de også opp mobiltelefonen med en gang de har kjørt og spør en eller annen om det er riktig. Jeg har aldri fått noen unnskyldning eller kommentar, men de koster da på seg et lite nikk og et flaut smil i det jeg går av bussen. Så går det ei uke, så er jeg oppe i akkurat samme krangel igjen.

Det andre har jeg aldri klart å få snakket med sjåførene om. Toget mitt ankommer stasjonen, i følge ruta, kl. 1739. Det betyr i praksis alltid 1740 eller 1741. Bussen som skal gå fra togstasjonen ca 4 meter fra der jeg går av toget, har avgang fra stasjonen kl. 1740. Denne bussen går helt hjem til meg og stopper i praksis utenfor døra mi.
Noen bussjåfører er snille og venter på toget. De takker jeg og smiler til. Så har man da drittsekkene: Toget kommer rullende inn på stasjonen. Jeg står klistret til døra og ser bussen stå der. Toget stopper og jeg griper håndtaket for å åpne døra. DA slår bussjåfør-jævelen på blinklyset og svinger ut fra bussholdeplassen. Så i stedet for da å være hjemme kl. 1805, må jeg gå 15 minutter til bussterminalen i byen og vente på en buss som alltid er 10 minutter forsinket og jeg er ikke hjemme før litt over halv syv. Dette skjer 2 av 5 dager pr. uke og er en frustrasjon av dimensjoner. Et godt humør ødelegges på et par sekunder og det er en sur og gretten familiefar som omsider kommer hjem.

Så mitt store spørsmål er da: Er det større andel av onde idioter blant bussjåfører enn i resten av befolkningen?

Rusler mye rundt på Oslo S om dagen og det er en type mennesker jeg legger mye merke til og som får meg til å tenke. Det er damer, Business-damer. Dere vet disse med bluser som sitter stramt over puppene, gjerne akkompagnert av skjørt som sitter tett langt ned slik at de får en gange så trang at man bare kan strekke ut fra knærne og ned. Lenger ned finner man enten sko eller noe støvel-lignende med 10 cm lange, tynne hæler.

Så raser de av gårde, med korte, raske skritt, en særdeles upraktisk veske og en merkelig vrikking på hele kroppen. De tror nok at d er elegante og fine å se på. Men der går jeg, da, i dongeri-bukse, ecco-sko, t-skjorte og fleece-jakke, sikkert hyper-umoderne som fy og humrer for meg selv: Så komfortabelt det er å være nerd og mann.

Det er slitsomme dager for tiden. Hektisk jobb-liv, hektisk hjemme-liv. Vi har alle masse ting å gjøre om dagen. Vi har blitt en “normal” familie. En familie som nesten aldri ser hverandre, ikke en gang i helgene. Det er greit å ha nok å henge fingrene i, men nå i det siste har det vært for mye. Jeg har begynt å si nei til ting jeg ikke absolutt må være med på. Jeg savner familien min.

Jeg hadde en av mine deiligste opplevelser på lenge i går kveld. Det hadde vært en lang dag på jobben og jeg var ikke hjemme fra jobb før nærmere halv ni. Vi hadde avtalt at kona skulle hente meg på togstasjonen. Jeg gikk av toget og så etter bilen. Det jeg hadde glemt var at svigers låner vår bil siden de trenger hengerfeste, så kona hadde svigers sin bil. Siden jeg ikke så vår bil, tenkte jeg at de hadde blitt litt forsinket og stilte meg til å vente. Plutselig hører jeg en kjent stemme juble vilt og hemningsløst: “PAPPAAAAAA!”. Så snur jeg meg i retning av lyden og ser Charlotte komme løpende mot meg med et glis som smelter meg hver eneste gang jeg ser det. Det var da jeg innså at det er på tide å bremse. Jeg vil se mer til familien min.

Så i dag har jeg avlyst denne ukens kvelds-avtaler og kommer i fremtiden til å være veldig tilbakeholden med å delta på ting jeg ikke kan gjøre sammen med familien. Jeg har liksom ikke lyst til å være en av disse familiene som aldri ser hverandre annet enn i forbifarten.

Jeg har altså begynt å jobbe igjen. I oslo. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke pendle mer, men den jobben jeg fikk var så sentralt i oslo at reiseveien ble mye kortere enn før. Jobben er også mye bedre betalt og spennende, så pendlinga kommer til å gå som en drøm. Jeg føler liksom at jeg får mye mer igjen i denne jobben.

Jeg er på vei til min tredje arbeidsdag hos Arrive og jeg trives veldig godt allerede. Jeg har også fått litt ansvar og oppgaver, så ting ser lovende ut.

Det som er litt irriterende i dag er at jeg bestemte meg for å ta et tog tidligere i dag. Men det havnet selvsagt bak et lokaltog og er foreløpig et kvarter forsinket. Håper ikke dette skjer ofte.

Endelig kan jeg se på fremtiden med litt lettere sinn igjen. Fikk jobb i dag. Jeg fikk faktisk to jobber i dag. Var ganske artig å ha to jobber å velge mellom. Begge jobbene er kjempe-interessante, men jobben jeg endte opp med var innerst inne den som fristet mest hele tiden. Mye fordi det var kortest vei, men også fordi det er en mulighet for å få jobbet med et fagfelt jeg ikke har fått jobbet så mye med som jeg har ønsket.

Jeg skal begynne å jobbe hos Arrive, som er et IT-selskap heleid av NSB. Jeg skal jobbe med drift i Nettverksgruppa. Jeg gleder meg noe helt sykt til å begynne og har min første arbeidsdag førstkommende mandag. Dette har vært ei sykt heftig uke. Det har skjedd ufattelig mye og alt har vært utelukkende positivt.