Roffes blogg

Jeg har opprettet en egen blogg-server for folk som teller skritt. Den finner dere her. Der kaller jeg meg Mr Walker.

Håper mange registrere seg der og teller skritt sammen med meg.

I dag klarte jeg å runde 10000 skritt. Endte opp på 10450 skritt hvorav 5138 var aerobe. Jeg har forbrent 732 kalorier og 43,2 gram fett. Nå begynner det å ligne noe.

I morgen skal jeg på diabetes-kontroll hos legen. Jeg kan med stolthet fortelle ham at jeg har vært veldig flink siden sist jeg var der. Jeg har økt mengden med mosjon masse og maten har blitt mer regelmessig og litt sunnere.

Også skal han gi meg noen piller i morgen som øker forbrenningen og reduserer matlysten. Jeg håper inderlig at jeg kan få litt kjemisk hjelp, for det ser ikke ut til at jeg går ned et eneste gram uten å trene hardt mange timer hver dag. Det er demotiverende å se at vekta faktisk øker selv om jeg er flinkere både med mat og mosjon.

Kommer med situasjonsrapport fra kontrollen i morgen kveld.

I dag har jeg tilbakelagt 8474 skritt. 3301 aerobe. Disse skrittene har forbrent 604 kalorier og 34.3 gram fett.

Jeg er sliten for tiden. Føler at nattesøvnen ikke lader batteriene godt nok. Håper jeg snart begynner å merke effekten av at jeg øker den fysiske og spiser sunnere enn tidligere. Hittil har vekta gått oppover og det kjennes ut som om formkurven min peker nedover. Dette kan muligens være på grunn av et par ufattelig hektiske uker nå. Sykdom, dødsfall og begravelser (ja, flertall) er ikke oppmuntrende ting i hverdagen. Sliter også med noen kortsiktige, men dramatiske, økonomiske utfordringer. Det har alltid sugd gnist og livsglede ut av meg. Trøsten er det med “kortsiktig”. I løpet av et halvt år er vi over fjellet av gammel morro og kan starte med forholdsvis gode inntekter og blanke ark. Jeg vet at lyset er et sted langt der borte i tunnelen.

Men nå har jeg gitt mine omgivelser strenge ordre om at de skal holde seg friske og la være å dø i noen uker, så kanskje ting kan normaliseres igjen. Økonomi er egentlig slikt man bare må distansere seg fra følelsesmessig, eller så blir det fryktelig tungt å leve i perioder. Jeg jobber intens med å få til det.
Men nå skal jeg plugge meg selv inn i batteriladeren (også kalt senga) og håpe at batteriene i hvertfall rekker å lades til 70-80% før de røskes ut igjen.

Begynner å nærme meg min første 10K-dag nå. 8809 skritt ble det påmandag. Begynner nå å trives veldig godt med å gå en lang tur med hunden og mp3-spilleren på kveldene. I går så ble det en litt for kort tur fordi jeg måtte rekke butikken før kl. 21 og ikke gadd å bære med meg en pose med varer på en lang ekstratur. Derfor ble det bare en halvtimes tur.

Endte opp på 3735 aerobe skritt. Totalt forbrant jeg 612 kalorier og 35,3 gram fett på disse skrittene.

Var på fotballkamp. Ble dermed ikke mye gåing. Men jeg er fornøyd med at jeg trosset det ufyselige været og gikk en lang tur med bikkja da jeg kom hjem. Jeg endte opp på en total på 7752 skritt, hvorav 2187 var aerobe.

I dag har jeg en liten pustepause. Livet er ufattelig hektisk. Jeg har en spennende jobb som krever mye. I tillegg er vi en familie på 4 som jo har sine aktiviteter. Det blir ikke mye tid til å sette seg ned og blogge. Men nå har vi lånt bort C, kona sover og M er på skrekkfilmvisning hos ei venninne. Dermed er jeg den eneste bevisste personen i huset.

I dag har jeg kost meg med å fylle opp min nye dings og reisekamerat med musikk, video og bilder. Jeg kjøpte den nyeste mediespilleren fra Creative; Creative Zen. Den er helt fantastisk. Den kan vise video, den er en musikkspiller, den er en fotofremviser og den er en radio. Også er den så liten og søt. Den er ikke større enn kredittkort i flate og omtrent like tykk som 4-5 stablede kort og veier beskjedne 65 gram. Her er et bilde av den:

Les mer om spilleren her.

Ellers så har tiden siden Dublin gått omtrent som dette: Jobbe, ferie, Kristiansand, jobbe, jobbe, jobbe, jobbe, Jobbe i Barcelona, fridager i Barcelona, jobbe, bursdagsfeiring for C, vært hos dyrlegen med bikkja[1], jobbet og så endelig dagen i dag, da. Det pusterommet jeg har lengtet etter LENGE kom endelig. For første gang på lenge tror jeg jeg kommer til å komme på jobb noenlunde uthvilt i morgen. Kanskje jeg får kommet meg a jour med diverse ting. Komme meg foran arbeidsoppgavene i stedet for å bli trukket etter dem.

Men nå har jeg vel oppsummert tiden siden Dublin ganske greit, tror jeg. Det har skjedd MASSE, men likevel ikke noe særlig spennende. I hvertfall ikke så spennende at det er verdt å skrive om.

Jeg synes det er ålreit å skrive i bloggen, så jeg bør egentlig gjøre det oftere enn jeg gjør. Men så var det denne tidsklemma, da. Der blir nok blogging skviset ut.

NAA er det lenge siden jeg har skrevet her naa. Det er vel over et kvart aar. Jeg har liksom ikke hatt den store skrivekloen i det siste. Faar nok utloep for ting paa andre maater. Tid er ogsaa en ressurs som ikke strekker til for tiden. Men naa skriver jeg altsaa.

Kan jo ikke sitte paa internett-kafe i Dublin uten aa skrive noe om det i bloggen. De som leser konas blogg har faatt med segt at de er i USA om dagen. De har forlatt meg helt alene her i Europa. Greit nok egentlig. Samtidig med at det hadde kostet mer enn det smakte aa reise, saa har jeg ikke nok ferie til aa ha vaert med paa den turen. En dyr reise i tillegg til aa ikke faa betalt for ferien ville blitt for dyrt.

Men saa forvillet jeg meg inn paa hjemmesidene til Ryanair. Der fant jeg ut at en tur til Dublin ville koste 69 kroner hver vei, pluss 150 kr. i flyskatt. Saa lette jeg etter billig overnatting og fant meg et herberge med enkeltrom og eget bad til droeye 200 kr. pr. natt. Saa da foelte jeg meg rett og slett litt rampete og bestilte denne turen.

Og her sitter jeg naa, da. Paa en internett-cafe i O’Donnell street. Noe som virker som det er hovedgata i Dublin.

Jeg ankom i gaar kveld. Flyet landet nesten i rute kl. 2030. Lur som jeg er, saa kjoepte jeg 3-dagers busskort og tok bussen inn til stedet som var naermest der jeg skulle overnatte, Dublin City University. De leier ut rommene paa campus til turister i sommerferien. Men tilbake til bussen. Jeg gikk av der instruksjonene fortalte og begynte paa den 10-minutters spaserturen langsmed Collins Avenue. Etter aa ha gaatt feil 5 ganger fant jeg da frem til noen skilt til DCU. Men her saa det helt oede ut og det lignet saa absolutt ikke paa et universitet. Helt folketomt var det ogsaa, saa det var ingen aa spoerre. Til slutt, langt inne blandt mange bygg fant jeg skilt til “accomodation reception”. Da jeg omsider stod i resepsjonen hadde jeg brukt 70 minutter paa en 10-minutters spasertur og jeg var fryktelig sliten. Saa jeg bestemte meg for aa legge meg i stedet for aa finne en pub.

2 minutter etter at jeg hadde lagt meg, saa slo det meg plutselig: Jeg kan da ikke kaste bort en hel kveld i Guinness og Jameson sin hjemby. Saa jeg hev paa meg klaerne igjen og fant en buss in til Dublin City Centre. Etter aa ha virret litt rundt i gatene fant jeg frem til en ekte irsk pub hvor det var Karaoke-kveld. En Elvis-Imitator (eller var det det? Han baade lignet paa og sang som Elvis. Hmmm..) hadde okkupert settet og stemningen og atmosfaeren var herlig. Jeg kom ogsaa i prat med en eldre mann som mente at alle de internasjonalt kjente pubene i Temple Bar bare var juks. Det var den puben jeg var paa hvor man moette ekte irske folk og det tror jeg mer enn gjerne paa. Jeg ble ogsaa litt godbuss med et par til og begynte aa bli varm i troeya. Bar-eieren hadde alle mulige sedler fra alle mulige land hengende i baren, men jeg saa ingen norske. Saa jeg tilboed meg aa sende ham en norsk seddel hvis jeg fikk adressen hans. Da ble han saa glad at han spanderte en Guinness paa meg.

Jeg fant meg etter hvert en barkrakk ved siden av en mann i 40-aarene. Han sa ingenting, saa jeg proevde aa prate til ham og fikk et ufattelig eksplosivt svar: “I’m not a talker, I’m just here to drink. If you say one more word to me, I’ll deck ya”. Jeg maatte jo bare nikke naar han spurte om jeg tok poenget. Jeg ruslet slukoeret ut av puben og gjorde min stoerste tabbe for helgen:

Jeg praiet en drosje og ba ham kjoere meg til et kasino. Tenkte jeg skulle proeve lykken litt i Black Jack. Det var en tabbe som kostet meg halvparten av budsjettet for helgen. :/ Men morsomt var det. Faar bare vaere litt mer noeye med hvor jeg spiser og saann, saa gaar det likevel bra.

Kl. 0330 kom jeg meg endelig til sengs og sovnet som en baby. Sov til 0830, dusjet og tok foerste buss inn til City Centre for aa finne frokost. Fant ei sjappe som heter La Pizza som serverer frokost. Jeg spiste eggs on toast og drakk en kopp kaffe til. Ikke veldig mye mat, men jeg var i det minste ikke sulten lenger.

Gikk saa ut av La Pizza og  fant meg en Sightseeing-buss. Denne ble jeg med til Guinness Storehouse, som var hovedattraksjonen min for turen til Dublin. Opplevelsen svarte vel ikke helt til forventningene, men det var intressant og noe man boer faa med seg naar man er i Dublin.

Derfra gikk turen til Dublin Zoo, noe som var en gedigen skuffelse. Etter aa ha gaatt rundt der i to timer hadde jeg bare sett en elefant, et par roede pandaer og 5 rosa flamingoer. For en som er vant til Dyreparken i Kristiansand var Dublin zoo en gedigen skuffelse. Jeg stakk innom en restaurant og spiste og dro deretter inn til sentrum igjen. Her kjoepte jeg meg en kinobillett til “Fantastic four” foer jeg satte meg ned paa denne internett-kafeen. Filmen begynner om en halvtime.

Jeg er vel naa egentlig mett paa opplevelser for helgen og det blir neppe en bytur i kveld. Blir nok tidlig i seng i kveld for saa aa taelle litt rundt i sentrum i morgen foer jeg drar til flyplassen.

Skriver nok litt i morgen ogsaa, tenker jeg. Hvis kafeen er aapen, da.

Nå føler jeg meg nesten frisk. Den siste måneden har vært fæl. Jeg begynte med å være forkjølet en ukes tid. Men jeg lot fornektelsen vinne og fortsatte å jobbe.

Så kom feberen. Den var over 40 et par dager. Jeg har aldri følt meg så sjuk før. Det ble en tredagers. Feberen slapp og jeg dro tilbake på jobb. Men friskere ble jeg ikke.

Et legebesøk fastslo at jeg hadde fått leieboere. Streptokokker hadde okkupert halsen min. Mandlene var store som appelsiner og svelging var tortur. Men penicillinen skulle likevel svelges sammen med paracet og cosylan. Atter en uke gikk. Påvirket av paracet og surrete av hostesaft fortsatte jeg å slepe meg på jobb uten å bli et gram friskere. Et nytt legebesøk resulterte i skuldertrekk og ingen handling. Jeg ble nok bra etter hvert. Og nå, en uke senere har den innvolls-vrengende hosten gitt seg og kroppen kjennes ut som den bare veier 150 kilo igjen. En ganske så god følelse.

Ikke flere miniposter. Opera mini har ikke lenger en begrensning på 400 tegn i tekstfelt, så nå kan jeg skrive nesten så mye jeg til fra mobilen. Så får jeg heller bruke støtte-bandasje på tomlene etter å ha postet :-).

Dagene er hektiske. Jeg har det stort sett bra for tiden. Litt rusk er det alltid når man har barnehage-barn. Jeg skal innrømme at jeg savner å ikke ha vondt i halsen. Jeg kunne også klart meg uten konstant vondt i hodet. Men dette er jo bare bagateller når man har det så gøy ellers.

Jeg er nå sikker på at jeg har funnet min nisje innen IT. Det er helt ufattelig morsomt å jobbe med nettverk. Nå har jeg snart vært hos arrive et halvt år og ikke gruet meg til å gå på jobb en eneste dag. Jeg har også fått fast ansettelse der og bytter fra innleid konsulent til ansatt fra 1. April. Det gleder jeg meg til. Jeg trives liksom ikke med dette å være innleid konsulent. Føler liksom at jeg ikke hører til noe sted sånn ansettelses-messig. Men det endrer seg jo ganske snart. Betingelsene er også en del bedre. Fra 1. April 2006 til 1. April 2007 vil min totale brutto ha økt med nesten 150.000 kroner. Det skal nok etter hvert gjøre et godt innhugg i gjelds-fjellet vårt. Kansje vi til og med får råd til å kjøpe en enebolig etter hvert? Barndomshjemmet mitt er til salgs nå. Det å eie og bo i det er en av mine største drømmer. Men det tar nok dessverre en god stund til jeg får finansiert det, så det får nok vente til neste gang det selges.

Men må skal resten av togturen tilbringes med Jon Blund. Skal prøve å skrive om ikke på altfor lenge igjen.

Så var det 2007. Nytt år og nye muligheter. 2006 har vært et slitsomt og turbulent år på alle mulige måter. Mest på grunn av jobbsituasjonen i den forrige jobben min. Det var en jobb jeg hadde for å få erfaringen. Den var kraftig underbetalt og man gikk på jobb hver dag uten å vite om man hadde en jobb å gå til og en dag var det faktisk ingen jobb å gå til. Hvordan det går med firmaet nå vet jeg ikke. Det å holde kontakt med folk jeg ikke omgås daglig er ikke min sterkeste side.  Hvis noen fra min fortid leser dette, så vit at jeg ikke har brutt noen kontakt med vilje. Jeg lever liksom i nuet og plutselig har det gått uker, måneder og år uten at jeg har hatt/tatt kontakt. Kanskje jeg skal ha som nyttårsforsett å gjenoppta kontakt med folk?

Ellers så har jeg ikke store forventninger til det nye året. Jeg håper jeg fortsetter å stortrives i min nye jobb og at de fortsetter å være fornøyd meg meg. I tillegg har vi som mål å få økonomien vår på fote. Vi har laget budsjett og greier. Klarer vi å holde det budsjettet, så skal vi være kvitt all “dritt-gjeld” i løpet av året. Det hadde vært eksepsjonelt deilig. Jeg er lei av å ha dårlig råd.