Roffes blogg

Vår road trip er nå på sin andre overnatting. Det første halvannet døgnet har vært kjedelig, strabasiøst, spennende, interressant og ufattelig skummelt.

Vi la ut fra El Paso ca kl. 9 om morgenen mandag. Mål nr. 1 var Roswell og Alien-museet der. Det var en ufattelig lang og kjedelig kjøretur for noe helt ubeskrivelig kjedelig. Museet var en gedigen skuffelse og anbefales overhodet ikke å kaste bort tid på. Det var en stor sal med noen avis-utklipp og skildringer av hendelser vi alle vet masse om fra før. Det var Roswell, liksom. Også var det noen gift shops rundt omkring. Mer klarte ikke vi å finne.

Vi satte så kursen for Carlsbad for å titte på at flaggermusene skulle fly ut av hulene. Dette skjer i skumringen og skal visst være et fantastisk syn. Planen var å se flaggermusene på kvelden og dra opp igjen om morgenen for å vandre i hulene. Vi fant amfi-teateret foran den naturlige hule-inngangen hvor flaggermusene flyr ut (hvis de gidder) på kvelden. Kl. 1900 kom en park ranger, Barry Oust, og pratet/underviste om flaggermus. Flaggermusene pleier å fly ca. 1945 på denne tiden av året. Han hadde med seg en “lightning detector” i tilfelle tordenvær. Og her kommer spenningen inn. Fra parkeringsplassen til det nevnte amfiteateret var det ca. 10 minutters gange. Hvis lynet var nærmere enn 3 miles ville vi bli beordret til å gå tilbake til bilene så fort som mulig. Vi satt tross alt på toppen av det høyeste fjellet i området.

Kl. 1945 hørte vi det første tordenbraket. “Don’t worry, folks, that was 8-20 miles away”, sa han mens han tittet på detektoren sin. Han fortsatte å prate og vi hørte et nytt brak. “ahh, that one didn’t even register” sa han og fortsatte forelesningen sin. Plutselig blinket det kraftig og vi hørte et kraftig brak få tiendedels sekunder etterpå. Ranger Barry ble lettere vill i blikket og sveivet armen over hodet: “OK, folks, go to your cars as soon as possible, I am canceling this session”.

Vi gikk fort/småløp tilbake til bilene og kjørte ned fjellsiden til foten av fjellet. Der stoppet vi og beundret det helt ufattelig kraftige og flotte tordenværet. Etter en stund, uvisst hvor lenge, kjørte vi tilbake til Carlsbad by og sjekket inn på et motell. Her var det kjøleskap og mikro-ovn på rommet, men ingen mat. Så vi kjørte ut til nærmeste wal-mart og handlet inn det vi trengte. Da vi gikk inn på wal-mart var det litt kraftig vind, lummert og regn i lufta. Noe som lignet på en vanlig norsk kveld med lett tordenvær. Vi var vel inne i senteret en halvtimes tid. Wal-mart supercenter er SVÆRT. Man bruker en halvtime for å gå runden for å finne melk og brød.

Da vi gikk ut døren for å gå til leiebilen vår ble vi møtt av 2 søppeldunker som bevegde seg i stor fart over parkeringsplassen. Det hadde blitt full storm mens vi var inne. Over parkeringsplassen føk tomme handlevogner over det hele. Et par personer ble truffet av handlevogner og en mann fikk ødelagt bilen sin av en handlevogn-rampe som hadde blitt blåst løs. Mens han sto og bendte forskjermen sin for å kunne kjøre kom en handlevogn i full fart og meide ham ned. Heldigvis ble han ikke skadet, men han brøt sammen i gråt og sa til oss “Look what happened to my car”. Handlevognen som traff han bommet på vår bil med noen få centimeter.

Vi viste ham vår sympati så fort vi kunne og hastet inn i egen bil og kom oss tilbake til motellet så fort som overhodet mulig. Vel installert hørte vi været tiltok ute. Det tordnet og lynte i ett og vinden hylte. Vi fant The Weather Channel og trengte ikke å vente lenge. Sirenene lød og over skjermen rullet meldinger med følgende innhold: “There has been issued a tornado warning in Carlsbad. Seek cover and stay away from windows. If you have a basement, sit down in the center of the basement until warning has expired. Expect hail the size of golf balls.”

Og der satt vi, da. Vettskremte og livredde nordmenn som trodde 3 lyn og tordenskrall var ekstremvær. Utenfor hørtes det ut som gedigne godstog passerte uten at det var en togskinne i kilometers omkrets. Ikke hadde vi noe bedre sted å søke ly, ikke turde vi å gå ut for å spørre i resepsjonen om hvor vi kunne gjemme oss og telefonen skal man jo ikke bruke i tordenvær. Vi krøp inn i hverandres armer under sengeteppet og bestemte oss for at motellet nok var så solid bygget at det ville holde. Hvis ikke så ville vi dø sammen. Helt alene uten mulighet for å informere våre kjære om det som skjedde. Internett-forbindelsen til hotellet var nemlig nede på grunn av stormen, så ip-telefonen og epost var ikke noen mulighet.

Omsider ble tornado-varslet avblåst og vi sovnet mens vinden fremdeles hylte rundt oss, lynet fremdeles blinket som en overivrig fotograf og tordenskrallene kom så tett at alt hørtes ut som bare ett mange timer langt tordenskrall.

Vi våknet kl. 8 dagen etter. Solen skinte, gradestokken viste 35 grader celsius og det var en lett sommerbris i lufta. Rundt oss så alt ut som det gjorde dagen før. Jeg fryktet å se en rasert by, men alt var altså som normalt.

Vi dro tilbake til Carlsbad Caverns og tok heisen 750 fot ned for å vandre rundt i de helt ufattelig fantastiske hulene. Naturen er bare helt fantastisk. Over mange tusen år har den sakte gravd ut hulene langt inne i fjellet samtidig som den i løpet av få sekunder kan klare å rasere byer og drepe tusener av mennesker utenfor. Stormen og hulene har i hvertfall vist meg hvor maktesløs man er hvis naturen først bestemmer seg for noe. Dette har vært et helt ufattelig intenst døgn.

kl. 1200 i dag kom vi oss av gårde med kursen for Albuquerqe. Vi tok en liten omvei for å få sett graven til Billy the kid i Fort Sumner. Der følte i hvertfall jeg virkelig historiens sus. Det var sært å lese historiene og faktisk se graven til denne sagnomsuste personen.

Akkurat nå sitter jeg på Best Western motel i Santa Rosa, ca. midt mellom Roswell og Albuquerqe og skriver om hendelsene. Ute er det pent og varmt vær og stemningen er adskillig mer avslappet enn for et døgn siden. Det eneste som nok blir det samme som i går kveld er nok at vi også i dag sovner i hverandres armer. Vi storkoser oss og det er noe i det at en road trip i USA nesten er obligatorisk. Det å bare ha hverandre, landeveien og all verdens tid gir en ufattelig følelse av frihet. Overnatting er også billig. I går betalte vi 60 dollar, dvs. ca. 300 kroner, for natten. Her på Best Western er standarden noe bedre og frokosten er inkludert, så her betaler vi 70 dollar, dvs, 350 kroner. Ikke akkurat noe man går konk av.

Men nå skal jeg glane på tv-en et par timer sammen med fruen før vi sovner og hviler ut før morgendagens partnerskap med landeveien.

Det er nå snart en uke siden vi dro avgårde fra Gardermoen og det er på tide med et lite reisebrev. Klokka er her knapt 5 om natten. Jeg har ikke helt kommet meg inn i riktig døgnrytme, men jeg sover en halvtime lenger hver natt.

Dette var turen vår så langt. I dag legger Margrethe og jeg ut på en road-trip på 3-4 dager. Vi skal til Roswell og se etter aliens, vi skal oppsøke Billy the kids grav i Fort Sumner og vi skal se de fantastiske Carlsbad Caverns, et gedigent kompleks av naturlige huler. vi har blitt rådet til å være der om kvelden “when the bats come out”. Det skal visstnok være et fantastisk syn. Jeg gleder meg.

Ting begynner å skje. Jeg føler meg generelt i bedre fysisk form og det forsvinner omtrent en halv kilo kroppsvekt om dagen nå. Ufattelig deilig at ting endelig har begynt å bevege på seg. I tillegg føles det godt å røre på kroppen og jeg begynner å bli avhengig av turene med bikkja på kvelden. I går gikk jeg en lang tur selv i pøsende regnvær.

Også fant jeg ut en annen ting som var litt hyggelig. Bussene tidlig om morgenen har litt merkelige ruter. Kort sagt så kan jeg sove en time lenger og bare være 20 minutter senere på jobb. Likevel er jeg på jobb i god tid før kjernetidens start. Herlig.

Jeg har opprettet en egen blogg-server for folk som teller skritt. Den finner dere her. Der kaller jeg meg Mr Walker.

Håper mange registrere seg der og teller skritt sammen med meg.

I dag klarte jeg å runde 10000 skritt. Endte opp på 10450 skritt hvorav 5138 var aerobe. Jeg har forbrent 732 kalorier og 43,2 gram fett. Nå begynner det å ligne noe.

I morgen skal jeg på diabetes-kontroll hos legen. Jeg kan med stolthet fortelle ham at jeg har vært veldig flink siden sist jeg var der. Jeg har økt mengden med mosjon masse og maten har blitt mer regelmessig og litt sunnere.

Også skal han gi meg noen piller i morgen som øker forbrenningen og reduserer matlysten. Jeg håper inderlig at jeg kan få litt kjemisk hjelp, for det ser ikke ut til at jeg går ned et eneste gram uten å trene hardt mange timer hver dag. Det er demotiverende å se at vekta faktisk øker selv om jeg er flinkere både med mat og mosjon.

Kommer med situasjonsrapport fra kontrollen i morgen kveld.

I dag har jeg tilbakelagt 8474 skritt. 3301 aerobe. Disse skrittene har forbrent 604 kalorier og 34.3 gram fett.

Jeg er sliten for tiden. Føler at nattesøvnen ikke lader batteriene godt nok. Håper jeg snart begynner å merke effekten av at jeg øker den fysiske og spiser sunnere enn tidligere. Hittil har vekta gått oppover og det kjennes ut som om formkurven min peker nedover. Dette kan muligens være på grunn av et par ufattelig hektiske uker nå. Sykdom, dødsfall og begravelser (ja, flertall) er ikke oppmuntrende ting i hverdagen. Sliter også med noen kortsiktige, men dramatiske, økonomiske utfordringer. Det har alltid sugd gnist og livsglede ut av meg. Trøsten er det med “kortsiktig”. I løpet av et halvt år er vi over fjellet av gammel morro og kan starte med forholdsvis gode inntekter og blanke ark. Jeg vet at lyset er et sted langt der borte i tunnelen.

Men nå har jeg gitt mine omgivelser strenge ordre om at de skal holde seg friske og la være å dø i noen uker, så kanskje ting kan normaliseres igjen. Økonomi er egentlig slikt man bare må distansere seg fra følelsesmessig, eller så blir det fryktelig tungt å leve i perioder. Jeg jobber intens med å få til det.
Men nå skal jeg plugge meg selv inn i batteriladeren (også kalt senga) og håpe at batteriene i hvertfall rekker å lades til 70-80% før de røskes ut igjen.

Begynner å nærme meg min første 10K-dag nå. 8809 skritt ble det påmandag. Begynner nå å trives veldig godt med å gå en lang tur med hunden og mp3-spilleren på kveldene. I går så ble det en litt for kort tur fordi jeg måtte rekke butikken før kl. 21 og ikke gadd å bære med meg en pose med varer på en lang ekstratur. Derfor ble det bare en halvtimes tur.

Endte opp på 3735 aerobe skritt. Totalt forbrant jeg 612 kalorier og 35,3 gram fett på disse skrittene.

Var på fotballkamp. Ble dermed ikke mye gåing. Men jeg er fornøyd med at jeg trosset det ufyselige været og gikk en lang tur med bikkja da jeg kom hjem. Jeg endte opp på en total på 7752 skritt, hvorav 2187 var aerobe.

I dag har jeg en liten pustepause. Livet er ufattelig hektisk. Jeg har en spennende jobb som krever mye. I tillegg er vi en familie på 4 som jo har sine aktiviteter. Det blir ikke mye tid til å sette seg ned og blogge. Men nå har vi lånt bort C, kona sover og M er på skrekkfilmvisning hos ei venninne. Dermed er jeg den eneste bevisste personen i huset.

I dag har jeg kost meg med å fylle opp min nye dings og reisekamerat med musikk, video og bilder. Jeg kjøpte den nyeste mediespilleren fra Creative; Creative Zen. Den er helt fantastisk. Den kan vise video, den er en musikkspiller, den er en fotofremviser og den er en radio. Også er den så liten og søt. Den er ikke større enn kredittkort i flate og omtrent like tykk som 4-5 stablede kort og veier beskjedne 65 gram. Her er et bilde av den:

Les mer om spilleren her.

Ellers så har tiden siden Dublin gått omtrent som dette: Jobbe, ferie, Kristiansand, jobbe, jobbe, jobbe, jobbe, Jobbe i Barcelona, fridager i Barcelona, jobbe, bursdagsfeiring for C, vært hos dyrlegen med bikkja[1], jobbet og så endelig dagen i dag, da. Det pusterommet jeg har lengtet etter LENGE kom endelig. For første gang på lenge tror jeg jeg kommer til å komme på jobb noenlunde uthvilt i morgen. Kanskje jeg får kommet meg a jour med diverse ting. Komme meg foran arbeidsoppgavene i stedet for å bli trukket etter dem.

Men nå har jeg vel oppsummert tiden siden Dublin ganske greit, tror jeg. Det har skjedd MASSE, men likevel ikke noe særlig spennende. I hvertfall ikke så spennende at det er verdt å skrive om.

Jeg synes det er ålreit å skrive i bloggen, så jeg bør egentlig gjøre det oftere enn jeg gjør. Men så var det denne tidsklemma, da. Der blir nok blogging skviset ut.

NAA er det lenge siden jeg har skrevet her naa. Det er vel over et kvart aar. Jeg har liksom ikke hatt den store skrivekloen i det siste. Faar nok utloep for ting paa andre maater. Tid er ogsaa en ressurs som ikke strekker til for tiden. Men naa skriver jeg altsaa.

Kan jo ikke sitte paa internett-kafe i Dublin uten aa skrive noe om det i bloggen. De som leser konas blogg har faatt med segt at de er i USA om dagen. De har forlatt meg helt alene her i Europa. Greit nok egentlig. Samtidig med at det hadde kostet mer enn det smakte aa reise, saa har jeg ikke nok ferie til aa ha vaert med paa den turen. En dyr reise i tillegg til aa ikke faa betalt for ferien ville blitt for dyrt.

Men saa forvillet jeg meg inn paa hjemmesidene til Ryanair. Der fant jeg ut at en tur til Dublin ville koste 69 kroner hver vei, pluss 150 kr. i flyskatt. Saa lette jeg etter billig overnatting og fant meg et herberge med enkeltrom og eget bad til droeye 200 kr. pr. natt. Saa da foelte jeg meg rett og slett litt rampete og bestilte denne turen.

Og her sitter jeg naa, da. Paa en internett-cafe i O’Donnell street. Noe som virker som det er hovedgata i Dublin.

Jeg ankom i gaar kveld. Flyet landet nesten i rute kl. 2030. Lur som jeg er, saa kjoepte jeg 3-dagers busskort og tok bussen inn til stedet som var naermest der jeg skulle overnatte, Dublin City University. De leier ut rommene paa campus til turister i sommerferien. Men tilbake til bussen. Jeg gikk av der instruksjonene fortalte og begynte paa den 10-minutters spaserturen langsmed Collins Avenue. Etter aa ha gaatt feil 5 ganger fant jeg da frem til noen skilt til DCU. Men her saa det helt oede ut og det lignet saa absolutt ikke paa et universitet. Helt folketomt var det ogsaa, saa det var ingen aa spoerre. Til slutt, langt inne blandt mange bygg fant jeg skilt til “accomodation reception”. Da jeg omsider stod i resepsjonen hadde jeg brukt 70 minutter paa en 10-minutters spasertur og jeg var fryktelig sliten. Saa jeg bestemte meg for aa legge meg i stedet for aa finne en pub.

2 minutter etter at jeg hadde lagt meg, saa slo det meg plutselig: Jeg kan da ikke kaste bort en hel kveld i Guinness og Jameson sin hjemby. Saa jeg hev paa meg klaerne igjen og fant en buss in til Dublin City Centre. Etter aa ha virret litt rundt i gatene fant jeg frem til en ekte irsk pub hvor det var Karaoke-kveld. En Elvis-Imitator (eller var det det? Han baade lignet paa og sang som Elvis. Hmmm..) hadde okkupert settet og stemningen og atmosfaeren var herlig. Jeg kom ogsaa i prat med en eldre mann som mente at alle de internasjonalt kjente pubene i Temple Bar bare var juks. Det var den puben jeg var paa hvor man moette ekte irske folk og det tror jeg mer enn gjerne paa. Jeg ble ogsaa litt godbuss med et par til og begynte aa bli varm i troeya. Bar-eieren hadde alle mulige sedler fra alle mulige land hengende i baren, men jeg saa ingen norske. Saa jeg tilboed meg aa sende ham en norsk seddel hvis jeg fikk adressen hans. Da ble han saa glad at han spanderte en Guinness paa meg.

Jeg fant meg etter hvert en barkrakk ved siden av en mann i 40-aarene. Han sa ingenting, saa jeg proevde aa prate til ham og fikk et ufattelig eksplosivt svar: “I’m not a talker, I’m just here to drink. If you say one more word to me, I’ll deck ya”. Jeg maatte jo bare nikke naar han spurte om jeg tok poenget. Jeg ruslet slukoeret ut av puben og gjorde min stoerste tabbe for helgen:

Jeg praiet en drosje og ba ham kjoere meg til et kasino. Tenkte jeg skulle proeve lykken litt i Black Jack. Det var en tabbe som kostet meg halvparten av budsjettet for helgen. :/ Men morsomt var det. Faar bare vaere litt mer noeye med hvor jeg spiser og saann, saa gaar det likevel bra.

Kl. 0330 kom jeg meg endelig til sengs og sovnet som en baby. Sov til 0830, dusjet og tok foerste buss inn til City Centre for aa finne frokost. Fant ei sjappe som heter La Pizza som serverer frokost. Jeg spiste eggs on toast og drakk en kopp kaffe til. Ikke veldig mye mat, men jeg var i det minste ikke sulten lenger.

Gikk saa ut av La Pizza og  fant meg en Sightseeing-buss. Denne ble jeg med til Guinness Storehouse, som var hovedattraksjonen min for turen til Dublin. Opplevelsen svarte vel ikke helt til forventningene, men det var intressant og noe man boer faa med seg naar man er i Dublin.

Derfra gikk turen til Dublin Zoo, noe som var en gedigen skuffelse. Etter aa ha gaatt rundt der i to timer hadde jeg bare sett en elefant, et par roede pandaer og 5 rosa flamingoer. For en som er vant til Dyreparken i Kristiansand var Dublin zoo en gedigen skuffelse. Jeg stakk innom en restaurant og spiste og dro deretter inn til sentrum igjen. Her kjoepte jeg meg en kinobillett til “Fantastic four” foer jeg satte meg ned paa denne internett-kafeen. Filmen begynner om en halvtime.

Jeg er vel naa egentlig mett paa opplevelser for helgen og det blir neppe en bytur i kveld. Blir nok tidlig i seng i kveld for saa aa taelle litt rundt i sentrum i morgen foer jeg drar til flyplassen.

Skriver nok litt i morgen ogsaa, tenker jeg. Hvis kafeen er aapen, da.