Roffes blogg

Det er nå en uke siden jeg sluttet med piller og begynte med insulin. Jeg angrer ikke et sekund på den beslutningen.

Jeg gikk til bussen på morgenkvisten i dag og la merke til at jeg ikke skar grimaser fordi jeg hadde vondt i de store musklene i beina. De var smertefrie. Den energiløse skjelvingen var også borte. Følelsen jeg har hatt i kroppen de fem årene jeg har spist piller er forsvunnet som dugg for solen. Jeg har faktisk begynt å få energi. Jeg har hele tiden trodd det skal være slik, men ved et par anledninger det siste året har en mistanke til pillene våknet og nå er altså mistanken bombesikkert bekreftet.

Frem til nå har bare det å reise seg opp fra sofaen vært forbundet med smerte, utmattelse og frustrasjon. Så jeg har gjort nettopp det så lite som mulig. Jeg har også gjort forsøk på å trene, men jo mer jeg har trent, jo sjukere har jeg blitt. Så trening har jeg ikke sett noen hensikt med. Merkelig nok så har jeg hele tiden orket å dra på jobb. Tror kanskje det har hatt med trivsel å gjøre. Hadde jeg ikke hatt det så bra på jobben så hadde jeg nok vært langtidssykemeldt for lenge siden.

Nå derimot, med insulin i stedet, så er kroppen mye friskere. Jeg spretter opp av sofaen når jeg trenger det, har energi til å gjøre ting og har begynt å nyte livet igjen. Nå er jeg bare spent på hvordan kroppen vil takle å begynne å trene igjen. Jeg tror nesten jeg skal teste ut det i dag.

Jeg har Diabetes type 2 og har lenge gått på piller for å regulere blodsukkeret. Pillene jeg har brukt heter Amaryl og Metformin. Jeg har blitt sjuk av metforminen. Lenge gikk jeg og trodde jeg var blytung i kroppen og kronisk sliten fordi jeg er smellfeit. Jeg må tross alt dra med meg vekt tilsvarende 2 gjennomsnittlig store menn.

En gang i fjor vår gikk jeg tom for medisinen Metformin og fikk ikke kommet meg på apoteket for å hente nye før etter 4-5 dager. De 4-5 dagene følte jeg meg kjempekvikk men blodsukkeret var jo altfor høyt. Jeg begynte å knaske Metformin igjen og plutselig var blyloddene på plass rundt anklene og utmattetheten spredde seg atter i kroppen. Den gangen tok jeg ikke helt koblinga. For et par måneder siden måtte jeg øke dosen og ble enda tyngre og utmattelsen ble nesten ikke til å leve med. Jeg gikk atter en gang tom for medisiner og opplevde den samme oppturen. Jeg følte meg kjempekvikk i kroppen og skjønte brått at det var metforminen som gjorde det. Så når jeg var hos legen nå på onsdag så spurte jeg om han hadde noen andre medisiner jeg kunne bruke, men det eneste alternativet var å begynne på insulin.

Så nå har jeg blitt nålepute. Jeg setter sprøyter på meg selv 6-7 ganger om dagen. Dette er jo kjedelig og tilvenningen til min nye tilværelse er vanskelig. Men når jeg kjenner at Metformin-følelsen er borte fra kroppen så tror jeg det er verdt det. Når jeg finner ut hvor mye insulin jeg må ta, så tror jeg at jeg kommer til å få det mye bedre. Kanskje jeg til og med får nok energi til å begynne å trene.

Jeg har googlet litt for å finne ut hvorfor metforminen gjør meg dårlig. Det er to alternativer: Det er melkesyre-acidose som er syre-forgiftning i blodet. Dette kommer som regel av nedsatt nyrefunksjon. Melkesyre-acidose kan være dødelig. Symptomene stemmer, men jeg har ikke hatt det så kraftig, så jeg tror ikke det er problemet. Ikke har jeg noen andre indikasjoner på nedsatt nyrefunksjon heller.

Det som er mer sannsynlig er at Metforminen gjør at jeg ikke tar opp nok B12-Vitaminer. Symptomene på B12-mangel stemmer helt perfekt med de jeg har hatt og jeg tror det er der det ligger.

Jeg håper som sagt at jeg får en bedre livskvalitet nå med bivirkningsfrie medisiner. Selv om de er mye mer kompliserte å bruke så er jeg sikker på at dette er mer riktig for meg. Det gjør også at jeg blir nødt for å ha mer kontroll på det jeg spiser.