Roffes blogg

Jeg har alltid mange mennesker rundt meg. Det er forventet at jeg skal være utadvendt og sosial, noe jeg heller ikke har trøbbel med.

Reisen til og fra jobb, derimot, der ligger det i ryggmargen min at jeg skal få lov til å være inne i skallet mitt. Jeg blir faktisk gretten når noen prøver å kommunisere med meg. Derfor er jeg nok oppfattet som ganske uhøflig av mine medpendlere.

Er jeg sær når jeg blir sur av at noen prøver å snakke med meg på toget? Jeg får ofte måpende blikk av svarene jeg gir. Ikke at jeg egentlig bryr meg. Jeg orker ikke å være blid og utadvendt hele tiden. Tiden på toget er min alenetid.

I går gikk det opp for meg hvor gammel jeg har blitt. Jeg har gått opp en hel aldersgruppe på skjemaer. Jeg er ikke lenger 30-34 år gammel, jeg er nå 35-54. Siden denne bolken har blitt så stor så må det bety at jeg nå omfavnes av aldersgruppen “middelaldrende”. Snart er jeg så gammel at jeg vil slite med å få meg ny jobb hvis jeg mister den jeg har. Jeg får nok snart brodder i julegave. Det hadde forsåvidt vært OK, så slipper jeg å skli på glatta og ødelegge meg, sånn som jeg gjorde for et år siden. Hadde jeg røyket hadde det vært på tide å gå over til pipe og spaser-stokken er nok rett rundt hjørnet. *sukk*

Men alderen kan man ikke gjøre noe med. Det er et uttrykk som sier at “man er så gammel som man føler seg”. Noen dager føler jeg meg 19 år gammel, andre dager føler jeg meg 79. Dagens alder er som oftest et sted mellom disse. Jeg tipper jeg gjennomsnittlig er de 35 årene jeg faktisk har levd. Jeg vet ikke om det egentlig er en så gal alder. Snart kan jeg påberope meg en midtlivskrise og anskaffe meg noe nytt, dyrt og kult og slippe unna med det. Skal dette bli en Porsche så må jeg nok ta lappen først :). Det blir liksom ikke den store tilfredsstillelsen ut av å kjøpe seg en midtlivskrise-bil for at bare kona skal kunne kjøre den. Så jeg får nok finne på en annen midtlivskrise. Jeg gir meg selv 5 år på å finne min ultimate krise-løsning. Har jeg ikke funnet den til da kan det bare være (råd mottas med takk).

Ellers har jeg funnet en jobb jeg stortrives i nå. Jeg har vært der i 3 måneder og har det fremdeles kjempegøy. I de tidligere jobbene mine har jeg begynt å finne negative ting ved dette punktet. I pendler-jobbene har dette gjort ting ekstra ille på grunn av den lange reisetiden. Men i denne jobben gleder jeg meg til hver eneste dag. Pendlingen går som en lek og dagene på jobben flyr unna alt for fort. Det er slik det skal være, synes jeg. Jobber man kjeder seg i er ren tortur.

I do not have the time and energy to blog in two languages. From now on I only blog in norwegian.

Jeg har ikke tid og energi til å skrive på to språk her lenger, så fra nå av blir det norsk only. Får se om jeg orker å oversette templaten etter hvert slik at bloggen blir heilnorsk.

I dag måtte jeg gå tidlig hjem fra jobben. I tillegg kom jeg sent på jobb. Dagen i dag har i det hele tatt vært ganske kjip. Jeg begynte med å våkne av meg selv kl. 0639. Alarmen på telefonen min skulle ha vekket meg kl. 0500. For å komme på jobb til en fornuftig tid må jeg ta en buss som går rett utenfor huset mitt kl. 0655. Jeg rakk å dusje og ta på meg rent tøy.

Det jeg helt glemte å sjekke før jeg dro var hvordan det stod til med meg selv. Da jeg satt på toget føltes det som om jeg hadde en stor dolk i magen. Neste sekund kjente jeg et hode som holdt på å eksplodere. Hadde en hodepine jeg aldri har følt maken til. Alt fra skuldrene og opp føltes som et gedigent åpent sår. Smertestillende hjalp heller ikke. Men jeg måtte på jobb i dag. Skulle få opplæring i noe før opplæreren skulle ta sommerferie.

Toget ankom Oslo 3 minutter etter ruteavgang, noe som betyr at jeg må løpe som besatt for å nå t-banen. Siden jeg allerede var halvannen time for sent ute valgte jeg, i motsetning til vanlig, å løpe. Det gjorde ikke akkurat magevondten og hodepinen bedre. Da jeg kom på jobb kunne jeg ikke se klart og magen føltes som en fotball etter ordinær tid, ekstraomganger og straffespark-konkurranse. Etter en tur på et lite rom ble heldigvis magen bedre, men hodet ble bare verre og verre. Jeg fikset et par ting som hang igjen fra i går og fikk den planlagte opplæringen. Da jeg var ferdig med det fant jeg ut at min tilstedeværelse ikke ville være noen til nytte og dro hjem. På vei hjem dro jeg innom et apotek og kjøpte ibux. Det pleier å virke bedre enn paracetamol-preparater og denne gangen var intet unntak. 800 mg ibuprofen gjorde nytten. I en drøy halvannen time. Men da var jeg heldigvis hjemme og kunne legge meg til å slappe av. Nå er hodet meget bedre og jeg har det egentlig ganske ok.

Ellers så har jeg kost meg med den nye, fine telefonen min i det siste. Mobilt “Bredbånd” er fabelaktig morsomt. I tillegg så kan jeg se tv på mobilen, så jeg har fått sett innspurtene av Le Tour de France. Ganske ufattelig kult. Imponerende at 3G faktisk fungerer tilfredsstillende. Litt volum-testing har vist at jeg får overføringshastigheter mot internett på mellom 16 og 20 kB/sec. Dvs en hastighet på 128-208 kbit/sec, noe som gjen er dobbel til firedobbel isdn-hastighet. Ganske kult. Ikke er det overvettes dyrt heller. Det er et tak på 30 kroner om dagen. Det eneste som bekymrer meg er at Telenor har en disclaimer på siden sin som sier at de kan oppheve det taket når de ønsker uten å informere om det. Tror jeg skal få en vane å gå inn der og sjekke innimellom.
Så det er det livet mitt har bestått av i det siste: tog, togsurfing, tour de france og jobbing. Av andre ting å oppsummere så kan jeg nevne at Charlotte har fått en tann og hun står uten å holde seg fast. I tillegg er hun veldig sutrete om dagene. Det virker som om hun savner meg når jeg er så mye borte, for hun blir sitt “gamle” jeg med en gang jeg kommer hjem fra jobben. Håper hun venner seg til dette etter hvert, for det er ingen utsikter til at jeg blir mer hjemme de neste årene.