Insulin
Det er nå en uke siden jeg sluttet med piller og begynte med insulin. Jeg angrer ikke et sekund på den beslutningen.
Jeg gikk til bussen på morgenkvisten i dag og la merke til at jeg ikke skar grimaser fordi jeg hadde vondt i de store musklene i beina. De var smertefrie. Den energiløse skjelvingen var også borte. Følelsen jeg har hatt i kroppen de fem årene jeg har spist piller er forsvunnet som dugg for solen. Jeg har faktisk begynt å få energi. Jeg har hele tiden trodd det skal være slik, men ved et par anledninger det siste året har en mistanke til pillene våknet og nå er altså mistanken bombesikkert bekreftet.
Frem til nå har bare det å reise seg opp fra sofaen vært forbundet med smerte, utmattelse og frustrasjon. Så jeg har gjort nettopp det så lite som mulig. Jeg har også gjort forsøk på å trene, men jo mer jeg har trent, jo sjukere har jeg blitt. Så trening har jeg ikke sett noen hensikt med. Merkelig nok så har jeg hele tiden orket å dra på jobb. Tror kanskje det har hatt med trivsel å gjøre. Hadde jeg ikke hatt det så bra på jobben så hadde jeg nok vært langtidssykemeldt for lenge siden.
Nå derimot, med insulin i stedet, så er kroppen mye friskere. Jeg spretter opp av sofaen når jeg trenger det, har energi til å gjøre ting og har begynt å nyte livet igjen. Nå er jeg bare spent på hvordan kroppen vil takle å begynne å trene igjen. Jeg tror nesten jeg skal teste ut det i dag.