Roffes blogg

I går gikk det opp for meg hvor gammel jeg har blitt. Jeg har gått opp en hel aldersgruppe på skjemaer. Jeg er ikke lenger 30-34 år gammel, jeg er nå 35-54. Siden denne bolken har blitt så stor så må det bety at jeg nå omfavnes av aldersgruppen “middelaldrende”. Snart er jeg så gammel at jeg vil slite med å få meg ny jobb hvis jeg mister den jeg har. Jeg får nok snart brodder i julegave. Det hadde forsåvidt vært OK, så slipper jeg å skli på glatta og ødelegge meg, sånn som jeg gjorde for et år siden. Hadde jeg røyket hadde det vært på tide å gå over til pipe og spaser-stokken er nok rett rundt hjørnet. *sukk*

Men alderen kan man ikke gjøre noe med. Det er et uttrykk som sier at “man er så gammel som man føler seg”. Noen dager føler jeg meg 19 år gammel, andre dager føler jeg meg 79. Dagens alder er som oftest et sted mellom disse. Jeg tipper jeg gjennomsnittlig er de 35 årene jeg faktisk har levd. Jeg vet ikke om det egentlig er en så gal alder. Snart kan jeg påberope meg en midtlivskrise og anskaffe meg noe nytt, dyrt og kult og slippe unna med det. Skal dette bli en Porsche så må jeg nok ta lappen først :). Det blir liksom ikke den store tilfredsstillelsen ut av å kjøpe seg en midtlivskrise-bil for at bare kona skal kunne kjøre den. Så jeg får nok finne på en annen midtlivskrise. Jeg gir meg selv 5 år på å finne min ultimate krise-løsning. Har jeg ikke funnet den til da kan det bare være (råd mottas med takk).

Ellers har jeg funnet en jobb jeg stortrives i nå. Jeg har vært der i 3 måneder og har det fremdeles kjempegøy. I de tidligere jobbene mine har jeg begynt å finne negative ting ved dette punktet. I pendler-jobbene har dette gjort ting ekstra ille på grunn av den lange reisetiden. Men i denne jobben gleder jeg meg til hver eneste dag. Pendlingen går som en lek og dagene på jobben flyr unna alt for fort. Det er slik det skal være, synes jeg. Jobber man kjeder seg i er ren tortur.