Møt Dolly
Her er vårt ferskeste familiemedlem. Hun er aldeles nydelig og fabelaktig god og myk. Vi har lenge snakket om at vi har lyst på en katt til og har vel egentlig blitt enige om at vi skulle anskaffe en ved anledning. Så var vi ute og kjørte tur i går da. Skulle ut til dyrehagen vi har omplassert papegøya Beppe til. Så ser vi brått et skilt ved en gård: “Kattunger gis bort”.
“Vi må titte på dem”, utbrøt en av oss. Etter kort tid fant vi ut at en jentepus skulle få lov til å flytte hjem til oss og bildet over er resultatet. Hun heter Dolly og er en vakker liten pus.
I starten var hun ikke spesielt begeistret for hunden, men etter litt fresing, spytting og dasking ser det ut til at det er i ferd med å gå litt bedre. Ørene legges ikke lenger flatt ned til hodet og bikkja får lov til å snuse på henne. Jeg håper de blir gode venner.
Ellers så er jeg gressenkemann noen dager nå. Kona og ungene har blitt med på visitt til barnas oldemor i Kristiansand. Så da får jeg masse tid til å kose med pusen mens de er borte. Hun har flyttet inn på rommet til eldste-jenta for å få fri fra bikkja når hun vil, så det blir nok dårlig med Dolly-kos på oss voksne i nærmeste fremtid.
Trond Svendsen Said,
July 26, 2006 @ 10:00 pm
Som jeg sklrev til deg på news, så ønsket jeg til lykke med Dolly. Jeg har selv hatt katt, katten Emil, som ble født i mai 1988. Vi tok den til oss etter å ha besøkt en bondegård, og på låven på gården bodde det en katt som hadde fått mange kattunger. Vi falt for Emil, den mest svake av kattungene, og som led av allergi på grunn av alt høyet. Øynene var sammenklistret av materie på grunn av betennelse. Det var denne katten vi ville ha. Den var helt sort med en liten hvit flekk under haka. Da den var to år ble jeg skilt, og Emil skulle bo midlertidig hos mine foreldre. Emil var kastert, noe jeg egentlig var litt imot (alle menn er imot dette), men den var lykkelig.
Jeg flyttet til Oslo, og hadde ikke mulighet til å ta med katten. Emil ble boende hos mine foreldre. Det var min far og Emil som var “kompiser”.
Da min far og Emil ble samboere var min far 67 år og Emil var 2 år. Det var en stor aldersforskjell, men de ble uadskillelige buddies. Hver dag gikk de turer i området. Min far gikk langs veien, mens Emil gikk etter i grøftekanten. Da de kom bort til hovedveien (E18), så stoppet Emil alltid opp ca. 100 meter unna. Min far gikk gjerne videre en stund før han snudde nesen hjemover igjen, og da han kom til det stedet hvor Emil ikke ville gå lengre, så satt katten alltid og ventet på ham. Dette skjedde hver eneste dag, uansett vær, i mange år. Mine foreldre har en enebolig og en stor tomt, og hver dag måtte Emil patruljere eiendommen. Alle mus skulle avlives og andre katter og bikkjer skulle kjeppjages fra reviret hver dag. Emil hadde en full jobb i mange år.Hver gang det kom noen på besøk til mine foreldre, så ble de møtt av Emil. Han gikk alltid bort til dem, hoppet opp i sofaen og måtte hilse på. Emil var en høflig katt. Når mine foreldre var ute på en kjøretur, så var Emil gjerne ute og passet på eiendommen. men hver gang mine foreldre kom hjem igjen, så kjente Emil igjen bilduren på lang avstand og passet på å vente ved oppkjørselen når bilen kom.
Etter hvert ble Emil en gammel katt, akkurat som mine foreldre.
Han fikk litt vondt her og der, men min far passet alltid på å ta han med på undersøkelser hos veterinæren. Småting ble ordnet, men alderen kan man ikke gjøre noe med.
For 2 år siden satt ikke Emil lenger på kjøkkenet og ventet på min far da han våknet og skulle ha frokost. Emil og min far pleide alltid å spise forkost i sammen. Det var vanlig rutine. men denne morgenen var altså ikke Emil der.Min far gikk ned i kjelleren, til badet som hadde varmekabler. Der likte Emil å ligge i varmen.
Denne morgenen i 2004 lå Emil midt på gulvet, og han hadde dødd i løpet av natten. Han var nå 16 år, og hadde levd et godt liv. Han hadde ikke hatt smerter, kun dødd på grunn av sin alder.
Min far følte det nok som om han hadde mistet sin beste venn, og da han ringte meg for å fortelle om dødsfallet, så hørte jeg på stemmen hans at han hadde en stor sorg.
Min far har alltid vært en “handyman”, og flink til å snekre og til å lage ting. Nå lagde han en meget pen kiste til Emil, og holdt en fin begravelse for han i hagen. Emil har nå et eget gravsted med en liten gravsten, og min yngste sønn og jeg må alltid legge ned noen blomster der når vi er på besøk.
Jeg håper at dere får mye glede av Dolly, og at katten får et langt og godt liv. Dette er kloke og trofaste dyr som alltid vil stå ved din side uansett.
Oslo, den 26.juli 2006.
Trond S.