Roffes blogg

Hjulene på bussen, de går rundt, rundt rundt.

Det sies så i den gamle barnesangen. Det er rart hvilke metaforer man kan lege i det meste. Her sitter jeg og filosoferer over hvor rutinepreget de flestes liv blir. Hjulene går bare rundt og rundt og rundt. Avvik med firkanter, trekanter og full stopp er nært ikke-eksiserende. Det er mulig mennesket er laget for slik livsførsel, men innimellom blir jeg litt oppgitt og spør meg selv hva poenget er.

Rutinene er gode, faste holdepunkt i livet, men fy pokker så kjedelige de kan være innimellom. Det jeg sikter til akkurat nå er jobbreise. Jeg har mer av jobbreise enn de aller fleste. Jeg gleder meg til jeg er frisk nok til å begynne å sykle igjen. Rutina med buss til bussen og buss fra bussen til jobben er bare så ufattelig kjedelig. De samme trøtte trynene, de samme tørre kommentarene, de samme utbrente sjåførene og de samme humpene i veiene. Ting slutter å være interessante når man har gjort/sett dem et visst antall ganger.

Så i dag, da. Jeg prøvde å gjøre en liten endring i rutina ved å dra litt senere. Ta 8-bussen fra Fredrikstad i stedet for 0630. Nye fjes ble det, men ellers fikk jeg lærdom i at daglige rutiner er dumme å bryte. Bussen hjemmefra var selvsagt forsinket, noe som medførte stresstanker. Bussen kom også for sent til oslo-bussens (rutemessige) avgang. “Heldigvis” var også oslo-bussen forsinket, så jeg rakk den likevel. Men fordi den er forsinket, blir jeg også senere inn til jobb enn rutetidene skulle tilsi. Jeg kommer nå til å bruke en halvtime lenger til jobb enn planlagt.

Moralen her er vel at man bør holde seg til de rutinene man vet virker, samme hvor kjedelige de måtte være