Roffes blogg

Tirsdag hadde jeg en maratondag med jobbing. Jobbet til sammen 15,5 timer. Jeg våknet tidlig i går og jobbet en del timer da også. Var ufattelig sliten på kvelden i går. Det kjente nok kone og stedatter på humøret mitt også. Når jeg så sovnet kl. 23 i går kveld og skulle stå opp kl. 0515 i dag var det tyngre enn noensinne å komme seg opp av den deilige senga og vekk fra den deilige kona. Dette bare for å dra til Oslo og jobbe atter noen timer med kalde, kjedelige servere. Det var utenkelig at jeg skulle komme meg gjennom dagen i god form.

Men så var det det med bussen da. Blunden jeg får om morgenen på bussen til oslo her helt uvurderlig. Jeg satte meg ned i det gode, myke setet og sovnet SOM EN STEIN. Dette var veldig deilig, men ulempen med det var at bussen faktisk fortsetter til bærum og fornebu fra bussterminalen i Oslo. Lykketreffet ville det slik at jeg bråvåknet akkurat i det bussen kjørte gjennom bommen inn til bussterminalen. Det var en nesten-ulykke, men jeg kom fra den uthvilt og opplagt som aldri før. Dermed har jeg hatt kontroll på hodet gjennom dagen og fått gjort masse fornuftig uten et gram av stress. Ganske komfortabelt.

Som jeg har skrevet i bloggen min i det siste, så har jeg det ganske så fint om dagen. Jeg stortrives i jobben og det at den har et høyt tempo er faktisk bare deilig. I tidligere jobber har jeg hatt for lite arbeidsoppgaver og dagene har vært usigelig lange. Jeg forstår ikke hvordan jeg klarte å holde ut i 4 år i den forrige jobben min. Det å sitte på jobb og vente 8 timer på å dra hjem gjorde dagene fryktelig mye lenger enn i min nåværende jobb. Til tross for at jeg nå har 4 timer mer jobb-reising hver dag.

Det har tatt nesten ett år før jeg har klart å “gå meg inn” i jobben, men nå begynnerr jeg å føle at jeg mestrer den fullt ut. Jeg gjennomfører også radikale endringer i ting på jobben nå, så heretter blir jobben å gjøre tingene på min egen måte, i stedet for å prøve å finne ut hvordan mine utallige forgjengere har løst diverse utfordringer. Jeg må bare være påpasselig og dokumentere det jeg gjør underveis, sånn i tilfelle jeg ikke skulle forbli i denne jobben resten av livet :).

Skåret i gleden over at det går så bra på jobben er at jeg får mindre tid med familien min. Det skjer altfor ofte at jeg glemmer tiden på jobben og kommer meg altfor sent hjem. Dermed er Charlotte på vei til sengs når jeg kommer hjem og jeg får ikke gjort stort mer enn å susse henne god natt. Dette bekymrer meg ganske kraftig. Oftere og oftere kaller hun meg for “mannen” i stedet for “pappa”. Det er ikke bra.

Det har dog hjulpet godt på i påsken. Har hatt lang ferie og fått enorme mengder kvalitetstid med familien. Dessverre er det ikke mulig å ha slike ferier ofte nok. Men så lenge jeg har en så ufattelig kul jobb så må jeg satse på å få fullt utbytte av helgene. Tidligere har jeg ikke hatt energi og ork til å gjøre noe annet enn å være apatisk på fritiden min, men den siste tiden nå har jeg kjent energi strømme på og apatien forsvinne, så det er håp om at jeg kan klare å fungere i helgene.

Men nå er det på tide å kose seg med en episode av NCIS resten av bussturen. NCIS er for tiden favorittserien min.