Roffes blogg

Jeg kan ikke huske å ha sett en så morsom film noen gang tidligere. Harald Zwart har klart å skildre Fredrikstad-folk og by på en helt ufattelig genial, morsom og rørende måte.

Konstant gåsehud, krydret med lange, flate latterkramper, tårer og varme om hjertet summerer filmen opp på en kort måte. Gåsehuden har nok sammenheng med en ufattelig bra overflyging av byen jeg har vokst opp i, reist fra og flyttet tilbaken igjen.
Filmen starter med å skildre Fredrikstad som by og med en presentasjon av hovedpersonene som ekstremt effektivt og ufattelig morsomt gjør oss kjent med dem. Deretter tar den oss med på en tur gjennom Nord-Europa til tyske fotball-arenaer under et fotball-vm hvor Norge ironisk nok gjør det ufattelig bra. Underveis blir hovedpersonenes egenskaper understreket og gjør det hele til en flott og fornøyelig opplevelse. Det er ekstremt dyktig gjort å lage en fotball-film om fotball-vm med fotball-gale hovedpersoner og ende opp med å gjøre det totalt uviktig at Norge faktisk kommer til finalen i VM.

Jeg har tidligere vært flau over å si at jeg kommer fra Fredrikstad fordi Raymon er det eneste folk har forbundet med byen. Når jeg har sagt hvor jeg kommer fra har folk alltid kommet med kommentaren “Det er en ting jæ lurær på, og det er to ting”. Denne filmen gjør meg stolt over å være fra denne herlige byen. Jeg håper og tror at Lange flate ballær kan fjerne Raymon fra det norske folks hukommelse og bytte dem ut med Edgar, Øyvind, Karsten, Petter, Kai og Freddy.

Jeg skal se den minst en gang til i løpet av påsken.