Roffes blogg

Maiken bought a bike for her savings 3 years ago. This bike is still big enough for her and functions nearly well. She kept coming home with flat tyres all the time. I patched her tyres and she went to school for a couple of days and the came home with flat tyres again. So I guess the problem is in the wheels itself.

She has also complained a lot about the bike, that it’s not cool, only have 3 speeds, etc, etc, etc. But we have been firm and said that we would fix her bike and that she could use it for another year. But I realized that buying new wheels or fixing the old ones would be more expensive than a new bike. So we went to Biltema and bought her a shiny, new, red bike today. When we had screwed it together we called her on her cell phone and was really serious. We told her to come home and that we had something really serious to talk to her about. When she came home, she saw the new bike and asked carefully: that’s not mine, is it? When I said yes, she got speachless and just stood there unable to say anything. It was priceless. I have never seen her happier. “How am I ever going to thank you enough”, she asked me. “Your being this happy is thanks enough”, I replied. Heres a photo of the bike. The photo does not show how cool the bike really is, but it was the only one I could find on the net:

For 3 år siden kjøpte Maiken en sykkel for sparepengene sine. Denne sykkelen er fremdeles stor nok for henne og fungerer nesten bra. Hun kom stadig hjem med punkterte dekk. Jeg lappet dekkene, hun syklet til skolen et par dager og kom hjem med punkterte dekk igjen. Så jeg regner med at problemet er i hjulene og ikke i slange/dekk.

Hun har også klaget over sykkelen. Den er ikke noe kul, har bare 3 gir, osv osv osv. Men vi har vært bestemte og sagt at vi skulle fikse sykkelen hennes og at hun kunne bruke den i minst ett år til. Men jeg innså at det å kjøpe nye hjul eller å fikse de hjulene hun hadde ville være ganske dyrt, nesten dyrere enn en ny sykkel. Så vi dro til Biltema og kjøpte ny sykkel til henne. Når vi hadde satt sammen sykkelen ringte vi henne på mobilen og var veldig alvorlige. Vi ba henne komme hjemm og at vi hadde noe veldig alvorlig å prate med henne om Når hun kom hjem så hun sykkelen og spurte: “Den er ikke min, er den vel?” Når jeg svarte ja ble hun målløs og stod der helt ute av stand til å si noe som helst. Det var ubetalelig. Jeg har aldri sett henne gladere. “Hvordan skal jeg noen gang kunne takke dere nok”, spurte hun meg. “Det at du ble så glad er takk nok”, svarte jeg. Over ser du et bilde av sykkelen. Bildet viser ikke hvor kul sykkelen virkelig er, men det var det eneste jeg fant på nettet.