Roffes blogg

Denne bloggen er min gamle blogg. Min nye blogg er krympebloggen og den finner du her.

Jeg twittrer om min kamp mot kiloene. Følg min Twitter her

Jeg erklærer herved krig mot mine egne fettceller. Jeg skal ned 1 kilo i uka det neste halvåret. Banna bein.

Hører dere, fettceller: DERE SKAL DØ!!

Det er nå en uke siden jeg sluttet med piller og begynte med insulin. Jeg angrer ikke et sekund på den beslutningen.

Jeg gikk til bussen på morgenkvisten i dag og la merke til at jeg ikke skar grimaser fordi jeg hadde vondt i de store musklene i beina. De var smertefrie. Den energiløse skjelvingen var også borte. Følelsen jeg har hatt i kroppen de fem årene jeg har spist piller er forsvunnet som dugg for solen. Jeg har faktisk begynt å få energi. Jeg har hele tiden trodd det skal være slik, men ved et par anledninger det siste året har en mistanke til pillene våknet og nå er altså mistanken bombesikkert bekreftet.

Frem til nå har bare det å reise seg opp fra sofaen vært forbundet med smerte, utmattelse og frustrasjon. Så jeg har gjort nettopp det så lite som mulig. Jeg har også gjort forsøk på å trene, men jo mer jeg har trent, jo sjukere har jeg blitt. Så trening har jeg ikke sett noen hensikt med. Merkelig nok så har jeg hele tiden orket å dra på jobb. Tror kanskje det har hatt med trivsel å gjøre. Hadde jeg ikke hatt det så bra på jobben så hadde jeg nok vært langtidssykemeldt for lenge siden.

Nå derimot, med insulin i stedet, så er kroppen mye friskere. Jeg spretter opp av sofaen når jeg trenger det, har energi til å gjøre ting og har begynt å nyte livet igjen. Nå er jeg bare spent på hvordan kroppen vil takle å begynne å trene igjen. Jeg tror nesten jeg skal teste ut det i dag.

Jeg har Diabetes type 2 og har lenge gått på piller for å regulere blodsukkeret. Pillene jeg har brukt heter Amaryl og Metformin. Jeg har blitt sjuk av metforminen. Lenge gikk jeg og trodde jeg var blytung i kroppen og kronisk sliten fordi jeg er smellfeit. Jeg må tross alt dra med meg vekt tilsvarende 2 gjennomsnittlig store menn.

En gang i fjor vår gikk jeg tom for medisinen Metformin og fikk ikke kommet meg på apoteket for å hente nye før etter 4-5 dager. De 4-5 dagene følte jeg meg kjempekvikk men blodsukkeret var jo altfor høyt. Jeg begynte å knaske Metformin igjen og plutselig var blyloddene på plass rundt anklene og utmattetheten spredde seg atter i kroppen. Den gangen tok jeg ikke helt koblinga. For et par måneder siden måtte jeg øke dosen og ble enda tyngre og utmattelsen ble nesten ikke til å leve med. Jeg gikk atter en gang tom for medisiner og opplevde den samme oppturen. Jeg følte meg kjempekvikk i kroppen og skjønte brått at det var metforminen som gjorde det. Så når jeg var hos legen nå på onsdag så spurte jeg om han hadde noen andre medisiner jeg kunne bruke, men det eneste alternativet var å begynne på insulin.

Så nå har jeg blitt nålepute. Jeg setter sprøyter på meg selv 6-7 ganger om dagen. Dette er jo kjedelig og tilvenningen til min nye tilværelse er vanskelig. Men når jeg kjenner at Metformin-følelsen er borte fra kroppen så tror jeg det er verdt det. Når jeg finner ut hvor mye insulin jeg må ta, så tror jeg at jeg kommer til å få det mye bedre. Kanskje jeg til og med får nok energi til å begynne å trene.

Jeg har googlet litt for å finne ut hvorfor metforminen gjør meg dårlig. Det er to alternativer: Det er melkesyre-acidose som er syre-forgiftning i blodet. Dette kommer som regel av nedsatt nyrefunksjon. Melkesyre-acidose kan være dødelig. Symptomene stemmer, men jeg har ikke hatt det så kraftig, så jeg tror ikke det er problemet. Ikke har jeg noen andre indikasjoner på nedsatt nyrefunksjon heller.

Det som er mer sannsynlig er at Metforminen gjør at jeg ikke tar opp nok B12-Vitaminer. Symptomene på B12-mangel stemmer helt perfekt med de jeg har hatt og jeg tror det er der det ligger.

Jeg håper som sagt at jeg får en bedre livskvalitet nå med bivirkningsfrie medisiner. Selv om de er mye mer kompliserte å bruke så er jeg sikker på at dette er mer riktig for meg. Det gjør også at jeg blir nødt for å ha mer kontroll på det jeg spiser.

Jeg har nylig lest en av de beste bøkene jeg noensinne har lest. Jeg begynte å lese den fordi min kone elsket den og ville se filmen som hadde premiere fredag 13. mars. Jeg syntes det var på sin plass å lese boka før jeg så filmen. Fredag 13. er fast datenight for min kone og meg, så da passet det jo bra å se filmen. Akkurat NÅ begynner jeg å skrive om filmen og jeg advarer dere som ennå ikke har sett den: Jeg kommer til å avsløre handlingen både i boka og filmen. Så hvis dere skal lese boka og/eller se filmen, så slutt å lese nå og kom tilbake når dere er ferdig med begge deler og se om dere er enige med meg.

Jeg baserer denne omtalen av filmen på en sammenligning av boka og filmen. Jeg var ferdig med å lese boka 3 dager før jeg så filmen. Dette var kanskje min største tabbe. Alle jeg har snakket med og googlet frem elsket filmen. De som har lest boka OG elsker filmen kan ikke huske detaljene fra boka spesielt godt. Eventuelt så klarte de noe jeg ikke klarte: å se boka og filmen som to separate historier. Jeg skal ta for meg irritasjonsmomentene i “kronologisk” rekkefølge:

1. Henrik Vangers tilbud til bok-Blomkvist gikk over ett år. I filmen fikk han tilbud om et halvt års oppdrag. Det offisielle oppdraget var også at han skulle skrive Vanger-familiens krønike. Den skjulte historien var at han skulle etterforske Harriet Vangers forsvinning. I filmen hadde cover-storyen blitt helt og holdent ignorert og det offisielle oppdraget var at han skulle etterforske Harriets forsvinning.
2. All etterforskning av Harriet Vangers forsvinning føltes som om det var unnagjort på 10 minutter av filmen. Det store gjennombruddet ble avslørt som en liten bagatell. Frustrasjonen som bok-Blomkvist følte frem til han fant ut at Harriet hadde fått øye på noe på Barnas dag var helt borte. Film-Blomkvist fant materialet, bladde gjennom det og etter få minutter kom undringen “Hva tittar du på?”. I boka var denne oppdagelsen sensasjonell. I filmen var den bagatellisert kraftig.
3. Bok-Blomkvist gikk i fengsel i mars og brukte tiden på å sette seg ytterligere inni Harriet-mysteriet. Film-blomkvist gikk i fengsel ETTER at hele bokas plott var ferdig. I filmen tok han rotta på Wennerstrøm ved å jobbe i fengselet. I boka foregikk dette på hytta hans med en nysgjerrig Lisbeth Salander betraktende fra sengekanten.
4. Bok-Blomkvist leide inn Lisbeth for å undersøke de såkalte telefonnummerne. I filmen hentet Lisbeth dette fra Blomkvists hackede pc og begynte undersøkelsene FØR hun noensinne hadde møtt Blomkvist.
5. Anita Vanger. I boka levde hun i beste velgående i London. Hun hadde bare ikke vært i Sverige på 30 år. Da Henrik Vanger ble syk kom faktisk også Anita til Hedebyön. Det var slik Blomkvist oppdaget at Anita og Cecilia Vanger var kliss like og at det var Anita Vanger som stod i vinduet. Dette var også et vesentlig moment for gjennombruddet i letingen etter Harriet Vanger. I filmen hadde derimot Anita Vanger dødd av brystkreft i en alder av 37 år. Feil, feil, feil. Anita Vanger var, slik jeg ser det, en vesentlig del av historien og da blir det bare helt feil å bare fjerne henne fra handlingen.
6. Dette punktet handler også om Anita Vanger. I filmen ble det avslørt at hun hadde flyktet til Australia på et ufattelig bagetellmessig vis. Plague fant ut at det var to Anita Vanger i London. En død og en som flyttet til Australia. FEIL, FEIL, FEIL. I boka så levde Anita Vanger i beste velgående i London. Plage og Wasp m. fl. trommet sammen en frame-up hvor de dro til London og la ut et åte for Anita Vanger. Deretter avlyttet de en telefonsamtale som avslørte at Harriet Vanger levde og bodde i Australia. Dette er en MYE kulere måte å knekke historien på enn hva som var i filmen.
7. Mikael Blomkvist er en kvinnebedårer. I boka har han seg med både Erika Berger og Cecilia Vanger. Han blir på et vis trofast når han begynner å knulle Lisbeth og tar avstand fra sex med Erika og Cecilia. I filmen er de seksuelle forholdene til både Erika og Cecilia helt fjernet. Det kommer på en måte frem at begge to er betatt av ham, men det er også alt. Det hadde kostet så lite å flette inn det spesielle forholdet mellom Mikael og Erika, samt at han bonet Cecilia der ute på Hedebyön. Disse forholden er essensielle for å få den korrekte oppfattelsen av personligheten til Blomkvist.

Edit 20.03.09: Jeg glemte en feil til som irriterer meg, nemlig Martin Vangers død. I boka begikk han rett og slett selvmord. Han la seg forsettlig over i feil kjørefelt og frontkolliderte med en trailer. Lisbeth klarte så vidt å unngå traileren med motorsykkelen sin, snudde og kjørte tilbake til Blomkvist. I filmen var kollisjonen skissert som en ulykke og Lisbeth gikk ned til bilen og observerte at Vanger døde. Forsåvidt kult det også, men det endrer på det faktumet at Martin Vanger med vilje tok livet av seg.

Alt i alt så var det så mange feil i filmen i forhold til boka at jeg ikke klarte å nyte filmen. Det aller mest frustrerende var hvordan de hadde rotet til tidslinjen i filmen. Det virket som om de hadde lagt alle de vesentlige hendelsene i en hatt og brukt loddtrekning for å sette sammen rekkefølgen på dem. Det å lese boka så tett innpå beskuelsen av filmen var nok ingen god ting. Jeg gikk til filmen med boka så friskt i minne at det var umulig å se filmen som et selvstendig verk. Jeg MÅTTE bare sammenligne den med boka.

Men misforstå meg rett. Filmen var veldig bra laget og karakterene var nesten helt i tråd med boka. Persongalleriet var med andre ord bortimot perfekt med et par små unntak. Filmen isolert sett er også veldig bra hvis man klarer å legge boka til side. Vel vitende om det jeg vet nå, så har jeg planer om å ta med fruen på kino en gang til denne helgen og se filmen igjen og nå skal jeg “glemme” boka helt og holdent. Jeg skal forsøke å nyte filmen uten å sammenligne den med noe som helst. Kanskje jeg kan begynne å forstå de utelukkende positive omtalene jeg har sett av filmen. For jeg kan overhodet ikke forstå at de som har skrevet omtalene i avisene og på nettet kan ha lest boka. Greit nok at det er en god film, men har man lest boka så synes jeg det blir helt feil å skrive en omtale uten å nevne at filmen har masse feil i forhold til originalhistorien.

Det er ille når man bare VET at dagen man har foran seg kommer til å være en eneste stor frustrasjon. Jeg var hjemme fra jobb på fredag fordi jeg var syk. Trodde det bare var forkjølelse, så jeg utsatte en jobb fra fredag til mandag. I helgen har formen bare blitt verre. Tror jeg har fått influensa. Men den nevnte jobben tåler ikke mer utsettelse så jeg er på vei til Oslo nå.

Men dette er ikke så ille, jeg var forberedt på en dag med paracet, nesespray og hostekuler. Men etter et par timers søvn våkner jeg ved midnatt av et svare leven i etasjen over. Det varer både en og to timer, så jeg kler på meg og går ut i gangen. Der møter jeg en mann bærende på en stol. Jeg spør hva som foregår og han svarer som den naturligste ting at de holder på å flytte. De skal være uten innen “i morgen” mandag.

Jeg ba dem om å slutte og finne en ordning med eieren om at de kunne flytte på dagtid.

Men nattesøvnen var jo allerede ødelagt, så i tillegg til influensaen må jeg kjempe mot søvnen hele dagen.

Takkskarrerefaenmegha.

Funker dette da?

Jeg har gjort et forsøk på å oppgradere wordpress. Jeg fant ut at når nyeste versjon var 2.7, så var det litt vel gammel versjon på min installasjon. Den er nemlig 1.0.

Vår road trip er nå på sin andre overnatting. Det første halvannet døgnet har vært kjedelig, strabasiøst, spennende, interressant og ufattelig skummelt.

Vi la ut fra El Paso ca kl. 9 om morgenen mandag. Mål nr. 1 var Roswell og Alien-museet der. Det var en ufattelig lang og kjedelig kjøretur for noe helt ubeskrivelig kjedelig. Museet var en gedigen skuffelse og anbefales overhodet ikke å kaste bort tid på. Det var en stor sal med noen avis-utklipp og skildringer av hendelser vi alle vet masse om fra før. Det var Roswell, liksom. Også var det noen gift shops rundt omkring. Mer klarte ikke vi å finne.

Vi satte så kursen for Carlsbad for å titte på at flaggermusene skulle fly ut av hulene. Dette skjer i skumringen og skal visst være et fantastisk syn. Planen var å se flaggermusene på kvelden og dra opp igjen om morgenen for å vandre i hulene. Vi fant amfi-teateret foran den naturlige hule-inngangen hvor flaggermusene flyr ut (hvis de gidder) på kvelden. Kl. 1900 kom en park ranger, Barry Oust, og pratet/underviste om flaggermus. Flaggermusene pleier å fly ca. 1945 på denne tiden av året. Han hadde med seg en “lightning detector” i tilfelle tordenvær. Og her kommer spenningen inn. Fra parkeringsplassen til det nevnte amfiteateret var det ca. 10 minutters gange. Hvis lynet var nærmere enn 3 miles ville vi bli beordret til å gå tilbake til bilene så fort som mulig. Vi satt tross alt på toppen av det høyeste fjellet i området.

Kl. 1945 hørte vi det første tordenbraket. “Don’t worry, folks, that was 8-20 miles away”, sa han mens han tittet på detektoren sin. Han fortsatte å prate og vi hørte et nytt brak. “ahh, that one didn’t even register” sa han og fortsatte forelesningen sin. Plutselig blinket det kraftig og vi hørte et kraftig brak få tiendedels sekunder etterpå. Ranger Barry ble lettere vill i blikket og sveivet armen over hodet: “OK, folks, go to your cars as soon as possible, I am canceling this session”.

Vi gikk fort/småløp tilbake til bilene og kjørte ned fjellsiden til foten av fjellet. Der stoppet vi og beundret det helt ufattelig kraftige og flotte tordenværet. Etter en stund, uvisst hvor lenge, kjørte vi tilbake til Carlsbad by og sjekket inn på et motell. Her var det kjøleskap og mikro-ovn på rommet, men ingen mat. Så vi kjørte ut til nærmeste wal-mart og handlet inn det vi trengte. Da vi gikk inn på wal-mart var det litt kraftig vind, lummert og regn i lufta. Noe som lignet på en vanlig norsk kveld med lett tordenvær. Vi var vel inne i senteret en halvtimes tid. Wal-mart supercenter er SVÆRT. Man bruker en halvtime for å gå runden for å finne melk og brød.

Da vi gikk ut døren for å gå til leiebilen vår ble vi møtt av 2 søppeldunker som bevegde seg i stor fart over parkeringsplassen. Det hadde blitt full storm mens vi var inne. Over parkeringsplassen føk tomme handlevogner over det hele. Et par personer ble truffet av handlevogner og en mann fikk ødelagt bilen sin av en handlevogn-rampe som hadde blitt blåst løs. Mens han sto og bendte forskjermen sin for å kunne kjøre kom en handlevogn i full fart og meide ham ned. Heldigvis ble han ikke skadet, men han brøt sammen i gråt og sa til oss “Look what happened to my car”. Handlevognen som traff han bommet på vår bil med noen få centimeter.

Vi viste ham vår sympati så fort vi kunne og hastet inn i egen bil og kom oss tilbake til motellet så fort som overhodet mulig. Vel installert hørte vi været tiltok ute. Det tordnet og lynte i ett og vinden hylte. Vi fant The Weather Channel og trengte ikke å vente lenge. Sirenene lød og over skjermen rullet meldinger med følgende innhold: “There has been issued a tornado warning in Carlsbad. Seek cover and stay away from windows. If you have a basement, sit down in the center of the basement until warning has expired. Expect hail the size of golf balls.”

Og der satt vi, da. Vettskremte og livredde nordmenn som trodde 3 lyn og tordenskrall var ekstremvær. Utenfor hørtes det ut som gedigne godstog passerte uten at det var en togskinne i kilometers omkrets. Ikke hadde vi noe bedre sted å søke ly, ikke turde vi å gå ut for å spørre i resepsjonen om hvor vi kunne gjemme oss og telefonen skal man jo ikke bruke i tordenvær. Vi krøp inn i hverandres armer under sengeteppet og bestemte oss for at motellet nok var så solid bygget at det ville holde. Hvis ikke så ville vi dø sammen. Helt alene uten mulighet for å informere våre kjære om det som skjedde. Internett-forbindelsen til hotellet var nemlig nede på grunn av stormen, så ip-telefonen og epost var ikke noen mulighet.

Omsider ble tornado-varslet avblåst og vi sovnet mens vinden fremdeles hylte rundt oss, lynet fremdeles blinket som en overivrig fotograf og tordenskrallene kom så tett at alt hørtes ut som bare ett mange timer langt tordenskrall.

Vi våknet kl. 8 dagen etter. Solen skinte, gradestokken viste 35 grader celsius og det var en lett sommerbris i lufta. Rundt oss så alt ut som det gjorde dagen før. Jeg fryktet å se en rasert by, men alt var altså som normalt.

Vi dro tilbake til Carlsbad Caverns og tok heisen 750 fot ned for å vandre rundt i de helt ufattelig fantastiske hulene. Naturen er bare helt fantastisk. Over mange tusen år har den sakte gravd ut hulene langt inne i fjellet samtidig som den i løpet av få sekunder kan klare å rasere byer og drepe tusener av mennesker utenfor. Stormen og hulene har i hvertfall vist meg hvor maktesløs man er hvis naturen først bestemmer seg for noe. Dette har vært et helt ufattelig intenst døgn.

kl. 1200 i dag kom vi oss av gårde med kursen for Albuquerqe. Vi tok en liten omvei for å få sett graven til Billy the kid i Fort Sumner. Der følte i hvertfall jeg virkelig historiens sus. Det var sært å lese historiene og faktisk se graven til denne sagnomsuste personen.

Akkurat nå sitter jeg på Best Western motel i Santa Rosa, ca. midt mellom Roswell og Albuquerqe og skriver om hendelsene. Ute er det pent og varmt vær og stemningen er adskillig mer avslappet enn for et døgn siden. Det eneste som nok blir det samme som i går kveld er nok at vi også i dag sovner i hverandres armer. Vi storkoser oss og det er noe i det at en road trip i USA nesten er obligatorisk. Det å bare ha hverandre, landeveien og all verdens tid gir en ufattelig følelse av frihet. Overnatting er også billig. I går betalte vi 60 dollar, dvs. ca. 300 kroner, for natten. Her på Best Western er standarden noe bedre og frokosten er inkludert, så her betaler vi 70 dollar, dvs, 350 kroner. Ikke akkurat noe man går konk av.

Men nå skal jeg glane på tv-en et par timer sammen med fruen før vi sovner og hviler ut før morgendagens partnerskap med landeveien.