Det er ikke meningen at man skal få pusterom.

I forrige innlegg skrev jeg om kompisen til M som døde akutt. Det viste seg at han hadde en medfødt hjertefeil som gjorde at han døde. Blodåren ut av hjertet var snevret sammen. En krash med en medelev gjorde at åren revnet og stod og lakk i en uke. Etter den uken så var åren så tett at den rett og slett bare ga gutten akutt hjerteinfarkt og han døde momentant. Denne typen hjertefeil er en man stort sett kun oppdager ved obduksjon eller hvis de sliter med helsen når de blir eldre. Den kan visst nok oppdages med ultralyd, men hvem tar ultralyd av hjertet på en tilsynelatende frisk 12-åring?!?!

Gutten ble begravet på tirsdagen, og det var stort oppmøte både i kirken, på gravplassen og på etterlaget. Familien var takknemlig for at så mange stilte opp for dem. Moren var til og med helt rørt, og hadde slettes ikke regnet med at så mange ville komme.

Vel, så over til en annen sak. På vei til overnevnte gutts minnestund på skolen forrige torsdag (den 18.) fikk vi vite at min farmor endelig fikk lov å hvile. Hun døde ca ti på syv om morgenen etter å ha ligget nært vegetativt siden begynnelsen av juni. Hun ble 79 år, og fikk lov å jobbe, kjøre bil og være aktiv frem til hun ble syk i mai/juni. Hun hadde vært tiltagende sliten de siste månedene før hun ble syk, men ikke mer enn at hun bare skyldte på dårlig søvn. Hun har vært veldig ensom etter at farfar døde, nøyaktig 2 år og 2 mndr før henne (18.08.05). Vi var på sykehjemmet for å se henne etter hun var død. Det var godt, for hun hvilte endelig etter masse smerte. Hun sovnet på ingen måte stille inn.

I dag hadde vi begravelse for farmor (nøyaktig 2 år og 2 mndr etter begravelsen til farfar). Kirken var fyllt opp med mennesker som husker farmor. Hun var et knutepunkt. Hun elsket å være sammen med barn, og har i sin tid både undervist, og vært dagmamma for en skokk med barn, inkl. sine egne 6 barn. Hun har drevet masse speiderarbeid, og var aktiv i kirken med at hun både holdt taler og at hun hadde sabbatsskolen ofte. Hennes hjem var alltid åpent for dem som trengte tak over hodet. Hun hadde alltid mat klar, hvis man skulle bli sulten, og et øre å låne hvis man trengte å prate. Og hvis man bare trengte å lytte, ja, så stod hun gjerne for praten også!

Kirken var også full av blomster. Mange flotte kranser og buketter, og masse rosa! Helt i farmor sin ånd. Hun elsket rosa mer enn noe! Hun ble stedt til hvile ved siden av farfar.

På etterlaget var det omlag 100 mennesker som var samlet, og som koste seg og minnet henne. Det er koselig å se hvor stor familien er, og hvor godt man stiller opp når familien trenger det. Alt trivielt blir satt til siden og man klarer å fokusere på det som er viktig.

Nå sitter jeg her. Jeg føler meg egentlig ganske tom. Jeg vet ikke hva som skjer fremover, eller hvordan dagene blir, men jeg skal bruke helgen på å være noe sammen med min bror, som for andledningen er kommet fra USA, og så skal jeg slappe av. Muligens skal jeg bruke min nyinnkjøpte skritteller og se om jeg klarer å runde 5000 skritt pr dag til å begynne med. Også skal jeg gå aktivt i gang med det min lege mener bør være jobben min for tiden, nemlig å komme meg litt ut, og ikke sitte hjemme og se såpe eller sove. Til uken skal jeg prøve å få meg en tur eller to til bassenget også.

Men viktigst av alt. Ta en dag av gangen!

I dag ble jeg kontaktet av eldstejenta mi i halv elleve tiden. Jeg skjønte ikke hva hun sa med en gang og tredje gangen hun gjentok seg skjønte hva som ble sagt: “Mamma, xxxx er død!!” Jeg trodde hun tullet, men jeg hørte gråt og skrik i bakgrunnen og skjønte alvoret.

En gutt i 7. klasse, som min datter bla busser sammen med endel, var utsatt for et uhell i forrige uke. Han har flere ganger vært på legevakt og sykehus uten at de har funnet noe galt. I dag kollapset han på toalettet. Læreren han hadde gikk for å sjekke om alt var ok. Hun fikk ingen respons, så hun kontaktet rektor for å få hjelp til å åpne døren. Det tok tid før rektor fikk åpnet toalettet, og enda lenger tid før han fikk gutten ut fra toalettet. Han var tydeligvis uten puls og pust. Ambulanse ble kontaktet, det kom 2 ambulanser, politi og ambulansehelikopter. De prøvde i 1,5 time å få liv i han igjen, men det var for sent.

En skjønn, positiv gutt på 12 år mistet livet så alt for tidlig. Min datter var en av to som fortalte at noe hadde skjedd med denne gutten til broren som er 2 år eldre. En eldre søster, moren og faren kom til skolen kjapt, og min datter så når de fortalte den yngre søsteren at storebror er død.

Lærere og elever er dypt preget av det som skjedde. Det har vært mye gråt både fra voksne og barn. Det kom et kriseteam til skolen, men min datter ville heller hjem. Jeg fikk akuttime hos en av legene på legesenteret vårt, som kjenner oss litt. Hun fikk snakket ut litt der, satt ord på følelsene sine og fikk forståelse og noe forklaring på ting hun lurte på. Han forsikret henne også om at 12 åringen ikke hadde det vondt i det øyeblikk han døde. Han forklarte fint at det var som å slå av en bryter når man dør. Ene øyeblikket er man der, det neste er man ikke.

I morgen skal jeg ta med meg datteren min til skolen. Skolen er åpen, men det er ingen undervisning. Jeg vil at hun skal få mulighet til å være sammen med sine medelever, men også ha muligheten til å dra hjem når hun føler behov for det.

Vi har nå i 14 dager gått og ventet på at min farmor skal dø, også skjer dette midt oppi alt. Jeg kjenner at jeg er helt revet opp. Jeg kjenner jo familien som er rammet så godt. De har 5 barn, og absolutt ingen å miste! Menigheten trengte også denne positive 12-åringen i kirken. Han lyste opp hverdagen for så mange! Ord er så ufattelig tomme.

Det er ikke riktig at en 12-åring skal gå bort og dø sånn ‘helt uten videre’.

I dag har jeg startet!

30 minutter i basseng. 250 meter svømt, og masse kos og strekk og tøy i boblebad, avsluttet med badstu. Dette er noe jeg vil fortsette med!!

Kjenner at kroppen min digger å svømme uten at jeg får vondt noe sted! YAY.

til å skrive i bloggen for tiden. Blir trekt i den ene og andre retningen og er så sliten at jeg nesten ikke får puste. I dag skal jeg ta livet med ro. Leiligheten er sånn passe ryddig (bare oppvaskmaskinen som må tømmes og gulvet som må vaskes av sånne alvorlig store ting).

Startet dagen med å gå en halvtimes tur med bikkja. Det er jo ikke masse nødvendigvis, men klarer jeg det hver dag, kan det hende at formen blir bedre og at jeg etterhvert går lengre turer med han. Han trenger også å bli i bedre form. Nå ligger han som en pappekake under pulten og sover. Om ca. 5 sekunder begynner han å snorke, tenker jeg.

Ellers vil jeg legge ved en link som jeg anbefaler alle å se hvis de er i litt crappy humør. En koselig liten facebook-ode.