Hadde en feeling, men i dag fikk jeg det bekreftet. Min kjære, kjære kusine fikk en gutt. 4560 gram og 55 cm. Gleder meg masse til å se han! Det er alt for mange jenter i slekta, så det var godt at det kom en gutt inn nå!

Å klippe bikkja er en ordentlig trimøkt. Det tar 2 timer, og man må sloss med den lille klumpen konstant. *puh* Men nå er han klar for sommeren. Fingrene mine er døde nå.

I natt har jeg fått sove. Hele 5 timer! Det er spennende å våkne klokken halv seks om morran! *NOT* Charlotte våknet også, så da var det bare å stå opp. Sitter her med Oppdrag Nemo på TV’n. Dette var en film Charlotte synes var kjempemorsom. Hun ler når det er som skumlest. Hmm.. hun er rar.

I morra skal jeg tilbake på familievernkontoret. Jeg gruer meg kjempemasse. Dette til tross for at samarbeidet mellom Kenneth og meg er blitt mye bedre. Han har begynt å kommunisere med meg, og man skulle tro at det var en bra ting. Allikevel blir jeg dårlig i magen hver gang han tar kontakt. Jeg føler at jeg er kjempebitter som ikke klarer å legge bak meg det han gjorde med meg for mange mange år siden. Han prater og oppfører seg som om det aldri har skjedd, og jeg klarer ikke glemme. Hvem er den større personen her da?

Det hjelper ikke på at Maiken klarte å komme med kommentarer om hvordan jeg var da jeg var gift med Kenneth. Jeg ble skikkelig såret. Det var i forrige uke. Vi satt her hjemme, hun hadde besøk av en venninne, og snakket om ting og tang. Jeg kommenterte til Maiken at hun ikke skulle tro at hun ville være tynn hele livet bare fordi hun er tynn som barn. Hun er omtrent samme størrelse som jeg var på hennes alder. Så sier hun: Jammen du har jo blitt så tykk fordi du bare har sitti og trykka trynet fullt av mat siden jeg ble født, dah!

Jeg kjente at jeg ble så sint at jeg holdt på å eksplodere. Jeg fortalte henne, på en streng men rolig måte, at jeg faktisk veide 80 kg 6 uker etter hun var født. Jeg veide 70 kg før jeg ble gravid, og 98 kg som høygravid. Jeg fortalte henne også at Kenneth overhodet ikke hjalp til hjemme, og at det gjorde meg deprimert og sliten, slik at jeg etterhvert gikk på en håndfull piller hver dag for i det hele tatt å komme meg gjennom dagene. Jeg fortalte henne også at Kenneth tvang meg til å flytte mens jeg var sykemeldt med influensa og hadde nærmere 40 i feber mens jeg pakket ned hele leiligheten, mens han løp rundt og lurte på hvordan vi skulle få flyttet kattene. Han pakket ikke en kasse. Jeg fortalte henne rett ut at psykologen sa til meg at skilsmisse overhodet ikke var det verste alternativet mitt, og at jeg ikke engang fikk lov å ha lommebok selv og at Kenneth oppbevarte sertifikatet mitt, slik at jeg ikke fikk kjørt bil uten at han var i nærheten.

Hennes reaksjon var: Mamma, har du gått til psykolog?? Det har du aldri fortalt meg!!

Hele episoden såret meg så masse at jeg gikk og la meg og gråt. Heldigvis er venninnen til Maiken kjempeglad i å passe Charlotte, så de passet henne mens jeg var på rommet.

I etterkant har jeg tenkt på hvor Maiken har fått det fra at jeg bare har liggi og stappa trynet hele mitt voksne liv. Jeg vet at den ideen har hun ikke fått fra meg eller min familie. Så tenker jeg: Hva er det egentlig Kenneth har sagt om meg tidligere? Og hva sier han om meg fremdeles? Han har jo aldri innrømmet at han hev oss ut. Han mener fremdeles at jeg synes det var helt greit å bli kjørt fra Hønefoss til Moss klokka 2 på natta’n med en unge på 3 år. Det gjør meg så sint at han er fri til å fortelle akkurat hva han vil om meg, mens jeg ikke kan si noe av det som jeg opplever. Og jeg føler meg ekkel som har lyst å fortelle Maiken sannheten.

På familievernkontoret mener at man skal legge det som har skjedd bak seg og tenke fremover, men hvordan er det mulig å samarbeide med noen man ikke stoler på? Jeg klarer ikke å stole på at motivene til Kenneth er ‘de rette’. Han har tidligere gjort ting slik at folk skal si at han er en god pappa, for så å gjøre noe som sårer meg. Og jeg venter litt at dette skal skje igjen. Klart kan han ha forandret seg, men når Maiken har det inntrykket av meg som hun har, så må hun ha fått det fra et sted ganske nylig.

Det sliter i hue å tenke på alt dette. Det sliter at jeg ikke får til det jeg vil få til. Og det sliter på hue at jeg blir nødt for å komme meg ut i betalt arbeid 1. juni. Det sliter at jeg ikke klarer å bidra. Jeg klarer ikke å finne en jobb som jeg kan takle. Og jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om at det kommer til å bli ’som vanlig’. Jeg jobber frem til jeg kan få sykemelding, for så å bli sykemeldt i evig tid. Man får jo ikke uføretrygd eller rehabiliteringspenger på Fibromyalgi, for fibropasienter er sytepaver og ikke minst late som få. *blæh* Mange ganger tenker jeg at livet for familien nok ville vært bedre hvis jeg ikke var her som en belastning.

Har vært hos legen igjen. Vært lenge siden jeg var hos han for hovedproblemet mitt. Har gått på Cipralex i en stund nå, men siden den ikke har ønsket virkning skal jeg bytte til Effexor.

Ting er tungt for tiden. Alt er bra når det er fint vær og når jeg ikke har noen planer. Blir været dårlig samt at jeg har en avtale utenfor huset knekker jeg helt sammen. Føler meg ganske lite brukanes når jeg kun tør å gå utenfor huset sammen med min mann, min eldste datter eller mine foreldre. Men for å se positivt på det, så er jeg blitt flinkere til å holde det ryddig her hjemme!
Ellers har jeg sovet ultradårlig i natt. Jeg får bare ikke sove om natta’n. Tankene svirrer så snart lyset slås av. Charlotte skal til svigers snart, og da skal jeg legge meg og se på LOST-episoden som jeg så slutten av i går. Jaujau.. nå skal jeg på søplejakt.

Endelig fått ånden over meg og laget noen nye scrapper. Det var jo på tide, for bildene hoper seg opp, men ideene mangler.

Okay, så har jeg heldigvis ikke ørebetennelse, men jeg har derimot undertrykk i ørene. Vakuum i hue?!?!  Jeg har fått noe tabletter som skal være med på å krympe slimhinnene i nesen og ørene i håp om at undertrykket forsvinner. Håper det skjer fort, for det er så vondt i ørene at jeg holder på å tørne. Skulle bare leve på smertestillende frem til slimhinnene krympet seg. *urk*

Forøvrig fant jeg nøkkelen som jeg trodde jeg hadde mistet for flere uker siden. Den lå i veska mi! *klaske panne* Er jo bare teit å lete i hele veska når man savner noe, sant? Charlotte rota rundt i hele vesken min og plutselig så jeg dem. Jaja… Nå har vi et sett med ekstranøkler.
Nå skal jeg hive ungen til sengs og legge meg selv også. Er ufattelig sliten selvom jeg ikke har gjordt noe som helst. *argh*

Jeg sitter og lurer på om jeg har ørebetennelse. Jeg har så vondt i høyre øret at jeg er nummen i hele høyre side av ansiktet og halsen. Skal ta meg et par paracet før jeg legger meg og håpe på at det forsvinner til i morra.

Ellers har påsken gått rolig for seg. Vi har vært på kino to ganger, først Rolf-Arne og meg, deretter Rolf-Arne, Maiken og meg. Begge gangene så vi “Lange Flate Ballær”. Det er en knallgod film, altså. Kjempefestelig for oss Fredrikstadboere i alle fall.
Det har vært deilig å ha Rolf-Arne hjemme en stund hvor han faktisk har klart å slappe av. Han har hatt masse kosetid med Charlotte og Maiken og meg. Så herlig!

Jeg ruger et egg. 1. mai vil det klekkes. Du finner det under EGG-siden.

Jeg har heklet en genser og lue til Charlotte. Er litt stolt, for jeg startet forrige lørdag, så jeg har brukt under en uke på den:Her er baksiden:

Og forsiden:

Også et par av brukeren/modellen vår:

Det foregår lite seriøst i bloggen min for tiden, men det er jo påske!

Your Personality Profile

You are elegant, withdrawn, and brilliant. Your mind is a weapon, able to solve any puzzle. You are also great at poking holes in arguments and common beliefs. For you, comfort and calm are very important. You tend to thrive on your own and shrug off most affection. You prefer to protect your emotions and stay strong.