Jeg skulle bli passet av bestemor  mens mamma og pappa var på orgelkonsert. Etter at de kom hjem med middag i posen og fornøyd for at nå har Pappa mer eller mindre fri frem til mandag, kommer mamma inn på stuen. Der sitter jeg på fanget til bestemor og ser litt lei meg ut. Bestemor forteller mamma at jeg har noe jeg må fortelle.

Javel, tenker mamma, og spør hva det er.

Jeg tør ikke si det, sier jeg.

Saken er den, sier bestemor, at på vei over hit sier hun at hun har en knapp i nesen.

!??!?!??? Que???? Knapp??? Hvor? Hvor lenge? Hvor_for_??

Hun setter seg ned ved siden av meg, tar meg på fanget, og ser opp i nesen. Jodah. Der oppe i den bitte lille nesen er det noe som ser ut som en knapp. Hun drar frem scrappeutstyr sitt og griper fatt i pinsetten. Knekker meg bakover og prøver å få tak i synderen. Men den vil ikke flytte seg en millimeter.

Så var det bare å smøre seg med et fett lag med tålmodighet og dra avgårde til legevakten, etter en kort (og småfrekk) telefon til dem. 1,5 time senere sitter vi her med knappen på et papir og meg uten tett nese!